Norges fremste popkunstner

Det har alltid vært noe utopisk og fascinerende annerledes ved Pushwagner. Han het opprinnelig Terje Brofos, og han viste seg tidlig som norsk kunstlivs store rebell. Etter hvert ble han også dets største klovn. De senere årenes kommersielle suksess har gitt ham et ufortjent dårlig rykte. Mot slutten av livet fremstod han som en lettvint og overflatisk kjendiskunstner som reproduserte gamle nyheter i form av digitale trykk. De ble pøst ut i et tempo som om de kom rett fra seddelpressen. Men publikum elsket ablegøyene hans, og folk stod i lange køer til de siste utstillingsåpningene.

Les også: Pushwagner er død

I bunnen for de senere års gigantiske suksess ligger en langvarig kunstnerkarriere preget av nyskapende uttrykk. Hans samarbeid med forfatteren Axel Jensen fra 1968 til 1970 ble et vendepunkt, og da han flyttet til London året etter tok han navnet Hariton Pushwagner. Fornavnet er en avledning av Hare Krishna, to av tre navn på den hinduistiske guden Vishnu, mens etternavnet er en variant av navnet på supermarkedenes handlevogner. Slik ble kunstnernavnet et potent uttrykk for samfunnsutviklingen tidlig på 70-tallet, der spirituell åndelighet stod side om side med utviklingen av konsumsamfunnet.

Samarbeidet med Axel Jensen resulterte i tegneserieromanen «Soft City» (ferdigstilt i 1976), som var en pionerinnsats på internasjonalt nivå. Den ble en opplagssuksess da den endelig ble utgitt i 2007. Det var i arbeidet med illustrasjoner for Axel Jensens første science-fiction bok «Epp» (med flere) at Terje Brofos utviklet sin karakteristiske, lett skjelvende strek. I forlengelsen av boken utviklet han tegneserieformatet som form, noe som har fulgt hans kunstneriske uttrykk siden.

Les også: Se Pushwagners liv i bilder

Etter årene med Axel Jensen flyttet Terje Brofos til London. Der bodde han på gaten, og etter hvert utviklet han et alvorlig misbruk som toppet seg på slutten av 1990-tallet. I 1971 traff han Sally i London og giftet seg med henne. (Han var senere gift med Ellen Elisabeth Alstad, 1984–1997.) Sally ga ham husly og arbeidsrom til å fullføre «Soft City» og skissene til «Apokalypse-frisen». Den jobbet han videre med på 1980- og 90-tallet. Frisens malerier ble først vist i full skala i en imponerende utstilling i overlyssalene på Kunstnernes hus i 1997.

Utstillingen var organisert av Morten Dreyer, som Pushwagner hadde truffet tidlig på 80-tallet. Dreyer tok vare på kunstneren og sørget for en serie separatutstillinger. Men samarbeidet skar seg, og i 1998 var Pushwagner tilbake som uteligger, sterkt alkoholisert og amfetaminavhengig. I 2008 kom det til rettssak om rettighetene til kunsten, som Pushwagner hadde overført til Dreyer. Saken endte med et forlik som ga Pushwagner retten til egne arbeider. Siden årtusenskiftet har han samarbeidet med Stefan Stray. Det vi med relativt stor sikkerhet kan si er at Pushwagner antagelig ikke ville overlevd uten Dreyers hjelp.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Utstillingsdebuten skjedde i 1971, i Finsbury park i London. Så gikk det ni år til neste separatutstilling. Han tok et viktig steg videre i 1980 da det som må karakteriseres som hans hovedverk, grafikkserien «En dag i familien Manns liv», ble vist på Henie-Onstad Kunstsenter. Her videreutviklet han tegneserieformatet og uttrykket fra «Soft City», og raffinerte det i silketrykk i rosa, sort og grått. Denne serien er blitt stående som navet kunstnerskapet dreier rundt. Det meste han har gjort siden springer ut fra det uttrykket han skapte med familien Mann. Serien er klart samfunnskritisk ved å skildre fremmedgjorthet og ensomhet i et detaljstyrt samfunn.

Serien skildrer et utopisk og undertrykkende fremtidssamfunn der overmakten ser alt og livet er styrt av rutiner. Piller erstatter mat, bilkøene er uendelige, og individet har ingen mulighet for å uttrykke sin personlighet. Som kunstner bygget Pushwagner sitt uttrykk på popkunstens interesse for konsumkulturen. Han skapte sin egen fremtidsverden der skyskraperne danset og samlebåndet ble det fremste symbolet på effektivitet.

Terje Brofos døde kort tid før han ville fylt 78 år. Han ble født i Oslo 2. mai 1940, og som attenåring startet han på reklamelinja på Statens håndverks- og kunstindustriskole (1958–1961). To år senere begynte han på Statens Kunstakademi (1963–1966). Selv om hans viktigste verk er laget i sort, hvitt og rosa er han i dag mest kjent som en fargeintens kunstner. I 2008 opplevde han et internasjonalt gjennombrudd med deltagelse på biennalene i Berlin og Sydney. I 2012 fikk Pushwagner en stor soloutstilling i Milton Keynes i England. Dessverre har ikke den internasjonale interessen blitt videreført. Ved Terje Brofos' død skal han hedres for sin nasjonale betydning, som vår fremste popkunstner.

Les også: Fra rennesteinen til stjernene