Kultur

Nordisk mester i musikk

Finske Mirel Wagner fikk Nordic Music Prize for sitt andre album. Søndag spiller hun i Norge for første gang, på Piknik i Parken.

Prisen for fjorårets beste plate i Norden ble delt ut under Bylarm. Da var det flystreik, og Mirel Wagner kom ikke fram.

– Jeg ble veldig glad for prisen, men fikk ikke sjansen til å ta imot den. Men hva kan man gjøre? Nå kommer jeg i alle fall til Norge for å spille, sier hun.

Alene med gitar

Mirel Wagners andre album «When The Cellar Children See The Light Of Day» er en annerledes og svært fascinerende opplevelse for lytterne. For det meste Wagner alene med gitaren, og en nesten hypnotisk stemning. «En samling neddempede og forførende korte fortellinger, fabelaktig sunget og spilt, ei plate som drar deg inn i sin verden, og vær så snill, ikke bli skremt av tittelen», sto det i juryens begrunnelse da hun vant Nordic Music Prize.

Albumet kom ut på det amerikanske selskapet Sub Pop, som også har gitt henne god oppmerksomhet internasjonalt.

– De kontaktet meg etter det første albumet mitt. De har jo denne arven fra Seattle, Nirvana og grungen, men er ganske frittenkende, og er på utkikk etter alle salgs nye artister, forteller hun.

Følg oss på Twitter og Facebook!

Store kontraster

Mirel Wagner er født i Etiopia, men kom til Finland før hun var to år gammel.

– Jeg kan ikke huske at noen gang ikke har sunget og laget sanger selv, forteller Wagner, som nevner forbilder som Joni Mitchell, Bob Dylan, Leonard Cohen og Nick Drake. Men vi hører også inspirasjon fra enda tidligere tider, når hun i sangen «Oak Tree» synger linja «dark was the night, cold the ground». Som nesten er en gammel låttittel med bluessangeren Blind Willie Johnson. Hun har nemlig god kjennskap til sånt også.

– Blind Willie Johnson, Mississippi John Hurt, Skip James, opptakene til Alan Lomax, spesielt av Leadbelly. Jeg liker veldig godt gammel blues og de gamle amerikanske folkesangene, det er sånt jeg alltid kommer tilbake til, sier Mirel Wagner.

Leadbelly var en sanger som gikk inn og ut av fengsel for drap og drapsforsøk. Wagner er fascinert av mørket i mange av disse gamle sangene. Er det derfor hennes egne sanger også ofte er på den dystre siden?

– Jeg liker å tro det. Jeg er fascinert av skjønnheten i skrekken. Selv om sangene er mørke går det an å se det vakre i dem, mener hun.

– Jeg forsøker å kombinere følelsen av det trygge og kjente med uroligheten rundt det ukjente.

Skremmende

Juryen i Nordic Music Prize konkluderte altså med en oppfordring til publikum om ikke å bli skremt av albumtittelen. Formuleringen om barna fra kjelleren som får se dagslyset får uvilkårlig noen skremmende assosiasjoner i sanger som «1 2 3 4» og «In My Fathers House»?

– Setningen falt meg bare inn. Den har ingen direkte forbindelse med noen av sangene. Jeg hadde allerede skrevet dem da jeg fant på tittelen. Først når folk begynte å spørre om dette tenke jeg over betydningen. Nå synes jeg tittelen er som en paraply over alle sangene. Som også kan være et spørsmål. Hvem er disse barna? Hva skjer nå? Jeg er ikke sikker på om jeg har svaret selv, men jeg jobber med saken.

Like før plata kom ut i fjor sommer, fant politiet fem døde spedbarn i kjelleren til en finsk kvinne.

– Det var en forferdelig følelse. Å tenke over alt det verste som skjer i verden, og så mye som aldri kommer for en dag.

Finsk fjernsynsteater

– Mange sier at de ser bilder når de hører sangene mine. Som gjør det lett å få en emosjonell forbindelse som får dem til å reagere. Det synes jeg er godt å høre, sier Mirel Wagner.

Nå er det på tide å bringe på bane den norske oppfatningen av den dystreste finske tilstanden, med fjernsynsteater og alt sånt?

– Den kan godt være riktig, alle stereotypiene en ganske sanne, men vi har mange forskjellige sider av oss. Vi kan godt le også, det er alltid en humoristisk side ved dette.

– Som i filmene til Aki Kaurismäki?

– Tragedien blir fort til mørk komikk. Jeg liker alt dette på en gang.

– Går det an å høre noe av din afrikanske bakgrunn i sangene?

– Kanskje, hvis du vil at den skal være der.

Stort framskritt

Når Mirel Wagner spiller i Oslo er det igjen alene med gitar. Et format hun fortsatt foretrekker.

– Det fungerer best sånn når jeg skal få fram kraften i ordene. Men dette er bare en av grunnene. Jeg har alltid skrevet sangene med gitaren. Aldri spilt med noen andre, det var den letteste måten å gjøre det på.

– Men du har begynt å bruke plekter?

– Ja, jeg gjør jo noen framskritt, ler Mirel Wagner.

Piknik med musikk

I sitt andre år flytter Piknik i Parken to måneder fram. Festivalen begynner ved Vigeland-museet/Bymuseet i ettermiddag, med Tønes først ut på hovedscenen, etterfulgt av Matthew E. White, Temples og Paolo Nutini.

Lørdag kommer bl.a. Stein Torleif Bjella, Villagers, Passenger, Michael Kiwanuka og Kaja Gunnufsen. Festivalen slutter søndag, med Marit Larsen. Modest Mouse, James Blake. Ine Hoem, Frida Ånnevik, Jose Gonzales, Sasha Siem, og altså også Mirel Wagner.

Piknik i Parken er en noe mer intim festival enn mange andre, men likevel med rundt 40 konserter fra fire scener. Håpet er å også kunne presentere mer intim musikk, som ofte forsvinner i støyen på større festivaler. Lørdag blir det derfor også klassisk musikk, med den amerikanske cellisten Alisa Weilerstein.

Mer fra Dagsavisen