Henrik Lund Jørgensens ti minutter lange video «The Recruitment (And Escape) Of A Plastic Soldier» er et vakkert verk med mange betydningslag og en interessant historie. FOTO: HENRIK LUND JØRGENSEN

Nordens utskiftbare identitet

Noen vil nok stusse når de leser deltakerlisten på utstillingen «Nordic Delights» i Oslo Kunstforening: Blant de 14 kunstnerne er det nesten ingen nordiske navn. Kunsten er ikke like overraskende. Men den er god.

 

UTSTILLING

«Nordic Delights»

Oslo Kunstforening

Til 29. mai

Hva tenker vi når «Norden» dukker opp i samtalen? Stereotypiene er ganske opplagt til stede, om høye, blonde mennesker med felles kultur på tvers av landegrensene. Men alle som har lest så langt vet selvfølgelig at virkeligheten er mer sammensatt, at Norden er full av folk med ulike, etniske bakgrunner. Det er ikke bare i nyere tid at flyktninger og emigranter har kommet hit. Arbeidsinnvandring som fenomen er flere århundrer gammelt. Allerede på 1600-tallet kom gruvefolk og embedsmenn til Norge, for bare å nevne to eksempler.

Utstillingstittelen «Nordic Delights» er avledet av «Turkish delight», den britiske betegnelsen på den tyrkiske søtsaken «al-huqum», som betyr «trøst for halsen». Det er kanskje ingen trøst å finne i Oslo Kunstforening, men det er nok av utfordringer som kan virke fortrøstningsfulle. For selv om mye av tematikken går på immigrasjon, flyktninger og integrering, er det underliggende budskapet at vi har mer til felles enn det som skiller oss. Dessuten kan vi spørre oss hvilken betydning røttene har når du (som kunstner) kommer fra et annet sted enn der du bor og virker?

Ta tristheten i Adolfo Veras bilder av foreldrene, som ganske tydelig spiller på to land og kulturer. Han er født i Chile, og han og foreldrene flyktet til Finland. Han har fulgt dem tett og bruker en estetikk vi kjenner fra «Helsinki-skolen», en gruppebetegnelse innen fotografi som har fått masse oppmerksomhet internasjonalt. Det morsomme er at Adolfos datter, Nita Vera, ble så interessert i prosjektet at hun laget sitt eget. Der problematiserer hun farens forhold til hennes besteforeldre, og her er det en absurd humor som preger bildene. Om vi dermed kan trekke den enkle konklusjon at tilværelsen blir morsommere jo lenger bort fra tragedien du kommer (– for vi er vel enige om at det å måtte flykte er en tragedie?), se det er mer usikkert.

Jane Jin Kaisen snur våre vante forestillinger på hodet når hun fremstiller ei blond, nordisk utseende jente som adoptivbarn hos et (fiktivt) asiatisk ektepar, «The Andersons» i Minnesota, USA. Jane Jin Kaisen ble selv adoptert til Danmark i 1980, og i fotografiet fremstår hun selv som den ene, koreanske ektefellen. Vi er ikke vant til adopsjoner «den andre veien», og det tiltalende fotografiet snur våre forestillinger på hodet og konfronterer oss med alle de fordommene vi måtte ha.

Det er også grunn til å trekke frem danske Henrik Lund Jørgensens ti minutter lange video «The Recruitment (And Escape) Of A Plastic Soldier». Han forsyner seg uhemmet av referanser til den danske klassikeren Carl Th. Dreyers filmer og symbolistisk, dansk billedkunst fra tiden rundt forrige århundreskifte. Men innholdet ligner ikke, og det er all grunn til å lese inn flyktninger og menneskesmugling i den ordløse handlingen. At det rent estetisk sett er usedvanlig lekkert utført minsker ikke interessen.

Utstillingen ble åpnet i forbindelse med den nordiske konferansen «Kunstens verdi i tallenes tid», arrangert av organisasjonen Norske Kunstforeninger. Utstillingen er organisert som et samarbeid mellom Oslo Kunstforening, Fotografisk Center i København, Finlands fotografiska museum i Helsinki og Kalmar Konstmuseum, Sverige. Sist helg feiret også Galleri F15 i Moss, som har videreført det nordiske interessefeltet i Momentum-biennalen, sitt 50-årsjubileum. Bakgrunnen for «Nordic Delights» er den interessen for nordisk kunst som oppstod på 1990-tallet, da vi fikk økt utveksling mellom landene, felles nordiske kunstorganisasjoner og tidsskrifter. Utstillinger i utlandet rettet oppmerksomhet mot Norden, men i disse utstillingene, for eksempel «Nuit Blanche – Scenes Nordiques: les années 90» på Musée d’Art Moderne de la Ville de Paris, ble Norden presentert som en homogen størrelse.

Derfor har kuratorteamet bak «Nordic Delights» bevisst valgt en etnisk sammensatt kunstnergruppe. Norge er representert ved Behzad Farazollahi (født i Iran) og Anawana Haloba (født i Zambia). Det betyr ikke at kunsten virker fremmed eller «farget», selv om enkelte fargede mennesker er avbildet. Det å være nordisk har aldri hatt et entydig innhold, og det denne utstillingen viser er at vi i dag har alle muligheter til å definere oss selv ut fra egne forutsetninger, og at vi derfor også har alle muligheter til å inkludere og integrere dem som kommer hit. Dermed blir utstillingen også et innlegg i innvandringsdebatten.