5
TEATER
«Nokon kjem til å kome»
Av Jon Fosse
Regi: Kai Johnsen
Med: Joachim Rafaelsen, Birgitte Larsen, Ola G. Furuseth
Scene 2, Det Norske Teatret
Les flere anmeldelser fra Fossefestivalen: «Leve hemmeleg»: Jon Fosse i fri flyt
Det minimalistiske sceneuttrykket var lenge forbundet med Jon Fosses teatertekster. Heldigvis er dette blitt utfordret i både mer og mindre vellykkede oppsetninger som har gitt publikum mulighet til å oppleve disse tekstene på nye måter. Men også fordi vi har blitt utfordret, er det nå deilig oppleve en mer tradisjonell Fosse-oppsetning i regissør Kai Johnsens «Nokon kjem til å kome», Fosses aller første stykke fra 1993. Det Norske Teatrets egen oppsetning av «Nokon kjem til å kome» under årets Fossefestival nemlig blitt en mørk, men også vakker minimalistisk nostalgitripp.
Les også: «Trilogien»: Unik, mørk og vakker Jon Fosse-dramatisering
Når jeg kaller dette minimalisme, så mener jeg virkelig det. I starten av denne oppsetningen hører vi kun tekst. Vi aner kjæresteparet Han og Ho (Joachim Rafaelsen og Birgitte Larsen) som står i mørke ved bakveggen, men det tar tid før vi får se dem og enda lengre tid før de trer helt fram for oss i det nakne scenerommet. Karakterene kommer nærmere, helt tett på publikum, før de så trekker seg tilbake og forsvinner i mørke igjen. Stykket slår som en brenning over scenen, og dette er en veldig vakker form for en forestilling som også handler om havet.
For det handler litt om havet, men det handler mest om å være to som har kjøpt seg et hus på et øde sted, og som, hvis vi skal tro det de sier, ønsker å leve der «åleine saman i kvarandre». Men mener de egentlig det de sier? Her er ingen blikkontakt, ingen fysisk nærhet. Dette samlivet de to skal ha, er åpenbart noe som finnes ordene deres, sikkert også i tankene, men det er uklart om det er dette de føler. Så hva skjer når noen kommer, nemlig Mannen (Ola G. Furuseth) som har solgt dem huset?
Les også: Feirer seksti år med Fossefestival
At noen kommer utenfra og endrer situasjonen for hovedpersonene i et teaterstykke, er et grep som strekker seg langt tilbake i dramatikkhistorien. Vår egen Ibsen var som kjent en flittig bruker av dette grepet. Mens Fosses opprinnelige tekst viser en mulig positiv endring i forholdet mellom Han og Ho etter møtet med Mannen, så er Kai Johnsens nye oppsetning langt mer pessimistisk på vegne av relasjonen. Forestillingen ender med at alle de tre karakterene forlater scenen alene og gjennom hver sin utgang. Kanskje enda mer alene enn de var da stykket startet.
Eller har de i bunn og grunn vært alene hele tiden? Kanskje har de aldri ønsket noe annet, eller kanskje er det umulig å være noe annet enn bare én. Selv om denne forestillingen er preget av mange tvetydigheter, så er den ganske tydelig i sin manglende tro på at disse relasjonene vil overleve. Kanskje finnes de ikke i utgangspunktet heller. Og dette er en veldig spennende tolkning av Fosses stykke, som er mykere og åpner for at det er noe som heter kjærlighet i denne historien.
Les også: «Måken»: De giftige trivialitetene
Birgitte Larsen og Joachim Rafaelsen spiller Ho og Han med nedtonede uttrykk og nærmest undertrykte følelser. Noe ulmer under det de sier hele tiden, og de møtes aldri helt på ordentlig. Ola G. Furuseths Mannen er en underlig karakter, kanskje er han ikke engang reell, men bare en drøm eller et bilde på utviklingen mellom Han og Ho. Spillestilen er helt i tråd med den minimalistiske retningen som har vært knyttet til Fosses tekster, og er en form Kai Johnsen har meget god kjennskap til. Det er noe åpent og nærmest meditativt over det hele det sceniske uttrykket og om god kunst ikke skal gi noen fasitsvar, men heller overlate til tilskuerne å samle trådene, så må denne forestillingen definitivt kunne betraktes som god.
På mange måter får denne forestillingen en ekstra verdi fordi vi nå kan se tilbake på tiden da Fosse opplevdes som en formfornyende dramatiker og det minimalistiske teatret som noe radikalt annerledes. «Nokon kjemt til å kome»s tydelige aksentuering av tidstypiske temaer som dobbeltkommunikasjon, mangel på kommunikasjon og ensomhet i nære relasjoner oppleves på ingen måte som utgått på dato eller irrelevante for teatret i dag, og denne veldig tradisjonelle Fosse-oppsetningen minner oss dessuten om at noe svært tidstypisk også kan ha det tidløse i seg.