Kultur

Nødvendigheten og minnene

KOMMENTAR: Er enda mer arkitektur i form av et hegnende bygg svaret på hvordan vi skal hedre minnet av dem som er borte for alltid? Fem år etter massakren på Utøya 22. juli, står det klart at smerten aldri vil gå over. Verre for enkelte enn andre. Er det nødvendig å minnes?

Bilde 1 av 3

UTØYA (Dagsavisen): «Riv skiten!» Sitatet brukte jeg nylig (28. juni), og nå bruker jeg det igjen. Første gang var i debatten om Y-blokken, som kan bli revet som et resultat av terroristens bombe i regjeringskvartalet 22. juli 2011. Da siterte jeg en som ytret ordene om Deichmanske bibliotek. Jeg har ikke belegg for at noen har brukt akkurat disse ordene om kafébygget på Utøya. Men det var mange som ønsket å rive eller brenne det i tiden etter terroren. Smerten for de 13 som ble skutt og drept i bygget var for stor.

Nå står «Hegnhuset» ferdig på Utøya. I stedet for å rive «skiten» har AUF bygd et beskyttende skall, et hegnende hus rundt restene av det skrøpelige kafébygget. Det er bare et fragment som står igjen. Størstedelen er revet. Kafébygget var bygd på dugnad, og ble skjøtt på og utvidet ved flere anledninger gjennom etterkrigstiden. Hvordan dette har artet seg i praksis vises på utmerket vis ett sted: Fra svalgangen i Hegnhuset kan du se skjæringen gjennom veggen med ett panel utenpå det andre. Inni kafébygget kan du se kulehullene og blomstene som er lagt ned der 13 ungdommer ble meid ned med kaldt blod.

Da AUF arrangerte sommerleir i 2011 var bygget i så skrøpelig forfatning at mange mente det burde rives. Så kom den feige terroristen tuslende 22. juli. Plutselig ble alt forandret.

Ting tar tid. Og tiden går fort. Fem år etter massakren som har satt sitt sterke preg på Norge, er vi (nesten) ukentlig vitne til nye terrorhandlinger. Den ene mer grufull enn den andre. Spørsmålet enkelte stiller er hvorfor vi da skal ta vare på minnet om vår lokale terrorist? Kan vi ikke bare begrave «hendelsen» og gå videre? Hvorfor ikke – enkelt og greit – rive «skiten»? Mange tenkte akkurat det i tiden etter terroren. Én av dem som ville rive kafébygget var nåværende AUF-leder Mani Hussaini. I dag er han glad for at det ikke skjedde.

Hvorfor rivning ikke er et alternativ fremkom i en samtale med samarbeidspartnerne i USA som har jobbet med minnestedet etter 11. september: Fritt gjengitt sa de til AUF at det er greit å rive og bygge nytt så lenge du er ærlig om og forteller historien. Det ble forløsende for det videre arbeidet med gjenoppbyggingen av Utøya. Sporene i naturen gror igjen og forsvinner, men mange av de etterlatte har laget sine private minnemarkeringer der deres kjære ble skutt og drept. For de etterlatte etter de 13 som ble drept i kafébygget ville en rivning av bygget kunne bli enda et overgrep.

I beslutningen om å ta vare på en del av kafébygget ligger også hensynet til de gode historiene. 18 leirdeltagere overlevde fordi de gjemte seg på toalettene. Terroristen hadde angst for lukkede rom, og turte ikke å åpne lukkede dører. De som la seg i teltene sine overlevde også. Derfor har AUF valgt å ta vare på den delen av kafébygget som rommer både tragedien og hellet. De fysiske bygningsrestene står igjen med åpne vinduer på baksiden, der mange hoppet flere meter ned til bakken. Dermed demonstrerer den bevarte bygningsresten de tre (u)mulige valgene folkene på Utøya hadde: Rømme, gjemme seg, eller bli drept.

Arkitekt Erlend Blakstad Haffner har gjort flere gode valg med Hegnhuset. Nybygget er vridd rundt restene av kafébygget, og i kjelleren og i hjørnene som oppstår som «restarealer» er det blitt plass til et læringssenter for skoleklasser og andre besøkende. Arkitekturens symbolikk er enkel og effektfull: 69 søyler, like mange som ble drept på Utøya, bærer taket. De er plassert innenfor den sammenhengende glassveggen som løper i et kvadrat rundt kafébygget. Utenfor glassveggen danner 495 planker, samme antall som overlevde terroren på Utøya, et hegn som beskytter den indre konstruksjonen og skaper en svalgang rundt hele huset.

Den delen av kafébygget som er bevart er ganske brutalt kuttet, både takstolene og kledningen rundt kjellerarealet er fjernet. Symbolikken er tydelig. Fordelen er at grepet åpner gode arealer under kafébygget som sammen med «restarealene» i hjørnene gir rom for læringssenteret. Det er enkelt og fleksibelt innredet. Særlig effektfull er plasseringen av filmskjermen med en nyprodusert video der ofre og etterlatte snakker om erfaringene fem år etter terroren.

Innvendig i kafébygget er kulehullene bevart. Ett sted er en del av den slitte linoleumen skåret bort. Andre steder finner du visne blomster, lys, minneobjekter og bilder av de drepte. Bakrommene og toalettene, der 18 stykker gjemte seg og overlevde, står urørt slik de var. Trappen inn til den tidligere hovedinngangen (som er stengt) ligger ute i Hegnhuset. Den eneste inngangen til kafébygget er fra det hjørnet av Hegnhuset som vender mot tunet som er blitt Utøyas samlingspunkt, med samme arkitekts kantinebygg med peisestue og konferansesal står ferdig. Det kalles «Torget» og stod ferdig i fjor.

Innenfor inngangen til kafébygget er det laget en komprimert variant av tidslinjen fra 22. juli-senteret i regjeringskvartalet. Den viser terrordagens program på Utøya, og gjengir SMS-utvekslinger mellom folk på Utøya og deres venner og familie. Det er hjerteskjærende, men jeg opplever det som veldig riktig. Alt er gjengitt med de berørtes tillatelse.

På veggen i den delen av kafébygget som er bevart, like innenfor den eneste inngangen, henger en gammel plakat med denne teksten: «…du må kjenne fortida /for å skjønne nåtida /og skue inn i framtida». Plakaten hang der 22. juli 2011, og teksten kan fortsatt minne oss på viktigheten av å ta vare på og gjenoppfriske historien. Uten historien går vi oss lett vill. Derfor er Hegnhuset et spesielt viktig bidrag til fremtiden. Utøya er ikke åpen for allmenheten til daglig. Hegnhuset er først og fremst bygd for de overlevende og etterlatte, pluss dem som kommer hit for å besøke læringssenteret. Men som symbol er dette et viktig bygg for hele samfunnet.

Mer fra Dagsavisen