Sør-Korea er tema for årets kunstutstilling på Vestfossen Kunstlaboratorium. Lee Byungchans «Urban creature» er utstillingens mest oppsiktsvekkende verk, en moderne versjon av det klassiske sjøuhyret «Moby Dick».

Nærheten i det eksotiske

Du hadde ikke noe spesielt forhold til sørkoreansk kunst du heller? Det er nettopp derfor jeg kan anbefale en tur til Vestfossen. Det finnes et par andre grunner også.


KUNST

«Please Return to Busan Port» – kunst fra Sør-Korea

«Skjønnheten og udyret – Ryszard Warsinski (Bilder 1964-1975)»

«Mimmo Paladino» (i Galleri Star)

Vestfossen Kunstlaboratorium

Vestfossen 7/5 – 4/10
 

VESTFOSSEN (Dagsavisen): For å forklare litt om nivået på hovedutstillingen på Vestfossen Kunstlaboratorium, «Please Return to Busan Port», er det illustrerende å se på Venezia-biennalen, verdens ledende kunstbegivenhet. Utstillingen på Vestfossen viser 21 kunstnere fra Sør-Korea, et land som har gjort seg sterkt bemerket i Venezia de siste årene. Sør-Koreas paviljong er ett av de stedene du alltid bør besøke, blant annet fordi sørkoreanske kunstnere er langt fremme innen video og bruk av ny teknologi. Hvis vi legger til en god presentasjon av den italienske transavantgardisten Mimmo Paladinos grafikk, og et veldig interessant dypdykk i den tidlige delen av rebellen Ryszard Warsinskis produksjon, ja da serverer Vestfossen en sommerutstilling det er all grunn til å få med seg.

Tre av kunstnerne som har vært med på å gjøre Sør-Korea bemerket i Venezia er med i utstillingen på Vestfossen. Kim Ayoung, Lee Hyungkoo og Lee Yongbaek viser markante verk det er verdt å bruke tid på. Alle tre viser video, mens Lee Hyungkoo i tillegg viser en av de karakteristiske, anatomiske modellene som ved første øyekast ligner på skjelettet av en forhistorisk mini-dinosaur. Men du skjønner fort at det er et fantasidyr, og den nærmeste sammenligningen er figuren Pluto i Walt Disneys tegneserieunivers fra Andeby.

Kim Ayoung representerte Sør-Korea ved Venezia-biennalen i fjor, og hun leverer en videodokumentasjon av en fascinerende lydinstallasjon/konsert med tittelen «Zepheth, Whale Oil from the Hanging Gardens to You, Shell 3». Både Ayoung og Hyungkoo vises i kjelleren, mens Lee Yongbaeks video vises på mesaninen. Den skal være svært bra, men den var blant de få tingene som ikke var ferdig montert da jeg så utstillingen onsdag. Ayoung står også bak videoen som gir utstillingen navn. «Please Return to Busan Port» er tittelen på en svært populær sørkoreansk sang. På grunn av sangen er det en tittel som gir mening for alle sørkoreanere på tvers av generasjonene, men den har også en dobbelt bunn som refererer til den situasjonen svært mange sørkoreanske kunstnere befinner seg i. En av grunnene til at Sør-Korea oppfattes som en så spennende aktør på kunstscenen er det faktum at de fleste kunstnerne er utdannet i utlandet. Dermed oppstår en fascinerende utveksling av ideer og holdninger mellom vestlig og den tradisjonsbundne koreanske kulturen.

Tittelen knytter også til identitetsproblematikk. I likhet med Norge har Sør-Korea gjennomgått en rivende utvikling i etterkrigstida, bare med den vesentlige forskjellen at det meste har skjedd mye fortere i Sørøst-Asia. Identitetsproblematikken er vesentlig også fordi svært mange av kunstnerne har flyttet hjem igjen og dermed bidrar til å gjøre Sør-Korea til den smeltedigelen av fremtidsorientert kultur vi opplever. De fleste vil ha fått med seg den megapopulære, verdensomspennende slageren «Gangnam Style», som red verden som en mare for noen år siden. Den insisterende låten deler navnet med en bydel i hovedstaden Seoul, stedet der nytt og gammelt går opp i en høyere enhet.

Identitet er ett av fire temaer utstillingens to kuratorer trekker opp som vesentlige for kunstnerne i deres utvalg. Spor, metamorfose og urbane portretter er de tre andre, og samlet gir de blikk inn i en kultur som har mang trekk vi kan kjenne oss igjen i. Samtidig er de typisk asiatiske særtrekkene definitivt til stede, som i Lee Seahyuns røde landskaper på hvit bunn. De minner mest av alt om tradisjonelt, østasiatisk lakkmaleri. Men et nærstudium avslører fort en fascinerende blanding av østlig og vestlig kultur, og det er mange overraskelser å finne innimellom de tradisjonspregede bygningene og landskapsfragmentene. Også Parada-Kim Helenas (i positiv forstand) konvensjonelle malerier og Shin Meekyoungs vaser og urner laget av såpe(!) peker mot tradisjonen.

Samlet sett presenterer de 21 kunstnerne et vell av teknikker og uttrykk, og det er mye fascinerende å stoppe opp ved. Årets øyefanger er Lee Byungchans «Urban creature», en moderne «Moby Dick» i form av pulserende plastskulptur hvis tentakler og fangarmer blåses opp og synker sammen, som en både skremmende og vennlig blekksprut.

Mimmo Paladino (født 1948) er mest kjent som skulptør og maler fra den italienske transavantgarde-bevegelsen på 1980-tallet. Grafikken har vært en viktig sidegren for ham gjennom store deler av karrieren. Galleri Star (som er en del av Vestfossen Kunstlaboratorium) viser et kresent utvalg av grafikken, satt sammen av Morten Viskum. Dette er grafikk av utsøkt kvalitet, og til tross for et kompakt utvalg viser utstillingen god bredde innenfor Paladinos produksjon. Paladino var også med og revitaliserte (det heftige) maleriet på 70-tallet, en retning vi også kan plassere den polsk-norske kunstneren Ryszard Warsinski innenfor. I utstillingshallen har kurator Hilde Mørch, som også er forfatteren bak fjorårets kanskje vakreste kunstbok (om Warsinski), gjort et dypdykk i hans tidlige produksjon.

Polakken Ryszard Warsinski (1937–1996) kom til Norge i 1964, og utstillingen viser verk fram til hans første utstilling i Galleri Haaken i 1975. Hans særpregede billedspråk er både burlesk og eruptivt, og det er lett å kjenne igjen en uttrykksmåte som har satt sitt preg på flere norske kunstnere. Bjarne Melgaard og Markus Brendmoe er to av mange kunstnere som har mye å takke Warsinski for. Samtidig er det elementer i bildene hans som minner oss om en storhet som Francis Bacon, men bildene har like fullt en så klar identitet at Warsinski ikke kan kalles en epigon, en som kopierer ukritisk.

Warsinski-utstillingen heter «Skjønnheten og udyret», og den gir et fascinerende innblikk i et sterkt kunstnerskap. Det at den konsentrerer seg om en begrenset periode skaper behov for å se mer, og det er forhåpentligvis bare et spørsmål om tid før vi får en stor, retrospektiv utstilling ved ett av våre museer. Hvis de gjør jobben sin kan de gjerne utvide ved å se på hans samtidige og etterfølgerne. For ikke å glemme hun som fikk ham til Norge, den fremragende tekstilkunstneren Brit Fuglevaag. Slik blir Vestfossen i sommer utskytningsrampe for en gryende nysgjerrighet, både på Paladino, Warsinski og sørkoreansk kunst.