Anette H. Storeide forteller i sin nye bok, «Norske krigsprofitører», om hvordan næringslivseliten i Norge tjente store penger på å samarbeide med tyskerne i starten av krigen.

Nazi-Tysklands venner

Mange prominente herrer tjente store penger på tysk samarbeid under krigen. Etterpå gikk de fri, mens «tyskertøsene» ble jaget.

- Det er påfallende å sammenligne hvordan norske næringslivstopper som hadde samarbeidet med tyskerne under krigen ble behandlet i rettsoppgjøret etterpå, med måten norske «tyskertøser» ble behandlet. Det framstår som meget urettferdig, sier Anette H. Storeide, som er førsteamanuensis i historie ved NTNU.

 

«Hold hjula i gang»

Storeide har nå skrevet boka «Norske krigsprofitører: Nazi-Tysklands velvillige medløpere», om disse næringslivstoppene. Blant annet viser hun hvordan Norsk Hydro allerede før krigen startet var i kontakt med tyskerne for å diskutere hvordan selskapet kunne bidra med lettmetall, særlig aliminium. Lettmetallet skulle brukes i fly som skulle vinne luftkrigen for nazistene.

- Mottoet var «hold hjulene i gang». Etter krigen ble parolen brukt som en slags forklaring på hvorfor norske bedrifter og næringslivsledere hadde samarbeidet med tyskerne. Mange av dem sa de var antipolitiske, at de kun var fagfolk interesserte i økonomi, ikke politikk. Spørsmålet er jo hvorvidt det egentlig er mulig i en spisset krigssituasjon. Hvor går grensen mellom å holde industrien i gang for å sikre arbeidsplasser og sosial stabilitet, og å hjelpe fienden? sier Storeide.

 

Oslo-konsortiet

Hennes konklusjon er at mange av næringslivstoppene uansett trådte farlig nær, eller egentlig over grensen. Særlig gjelder det en gruppe mektige og pengesterke norske næringslivsfolk i en gruppe kalt Oslo-konsortiet. De investerte tilsvarende 172 millioner i dagens kroner i Norsk Hydro i 1941. Da de solgte seg ut av selskapet på 1970-tallet, hadde verdien av Hydro mangedoblet seg, slik at de tjente svære summer på investeringen.

- Oslo-konsortiet inkluderte navn som Thomas Fearnley, Orkla, Fred Olsen, Storebrand, Jens P. Heyerdahl, Klaveness & Co, Christopher Kahrs Kielland med flere. Orkla representerte også svenskene Wallenberg og Stockholms Enskilda Bank. Alle var store, rike og viktige aktører i norsk næringsliv, ressurssterke personer med råd til juridisk hjelp. Dette var menn som kjente hverandre gjennom business, og ofte også gjennom vennskap og familiebånd, sier Storeide.

 

«Utilbørlig» samarbeid?

De kjente dessuten myndighetene, inkludert medlemmer av administrasjonsrådet, som var det sivile styringsorganet for Norge i april til september 1940.

- Tanken etter krigen var at om alt samarbeid med tyskerne hadde vært feil, hva skulle man så gjøre med administrasjonsrådet? Man bestemte seg derfor for at man kun kunne dømmes for «utilbørlig samarbeid». Det ble lagt vekt på at bedrifter som kun holdt hjulene i gang, var innenfor, mens de som startet ny produksjon for å tekkes tyske krigsønsker, ikke var det. Man så også på tvang versus frivillighet. Men i Norsk Hydros tilfelle ble det, helt frivillig, startet ny og krigsviktig produksjon under krigen. Ledelsen kom med forslag til drift, og samarbeidet med nazistene. Likevel ble ingen dømt, sier Storeide.

 

Amerikansk bombe

Først da amerikanerne bombet Norsk Hydros fabrikk på Herøya i 1943, endret ledelsens i utgangspunktet tysklandsvennlige holdning seg.

- Hydro rakk aldri produsere lettmetall for Nazi-Tyskland. 24. juli 1943 bombet amerikanerne anlegget. Det var ett av flere tegn på at tyskerne kom til å tape krigen. Samarbeidet er dermed sterkest mellom 1940 og 1943. Mot slutten av krigen er motstandsarbeidet, som hele tida hadde pågått parallelt med samarbeidet, tydeligere, sier Storeide som poengterer at hun kaller Oslo-konsortiets medlemmer krigsprofitører heller enn krigskollaboratører.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no