Kultur

Nasjonalmuseets leder er i ferd med å begå en kunsthistorisk bommert av enorme dimensjoner

Kommentar: Nasjonalmuseet vil ikke kjøpe ett av norgeshistoriens viktigste kunstverk, Marianne Heskes «Gjerdeløa». Men det er bare ett av flere problemer ved ledelsen der.

Nasjonalmuseets leder mangler kunstfaglig og ledelseskompetanse. Med avvisningen av «Gjerdeløa» demonstrerer danske Karin Hindsbo at hun som direktør for Nasjonalmuseet i Norge ikke har skjønt hvilken kultur hun er satt til å representere. Lørdag publiserte Dagsavisen nyheten om at Marianne Heske har inngått avtale med ARoS Aarhus Kunstmuseum. Norges viktigste konseptuelle kunstverk forsvinner ut av landet. «Gjerdeløa» og den fire år gamle versjonen i kunstharpiks skal vises i en samlingsutstilling fra 26. november.

Hva som skjer med løa når utstillingen tas ned om to år, det er det ingen som vet. ARoS-direktør Erlend Høyersten, som tidligere var direktør ved kunstmuseet KODE i Bergen, jobber for å finansiere innkjøp til ARoS. Hvis han ikke lykkes har Heske en kjøper på hånden. Flere andre museer har uttalt sin interesse. Å la «Gjerdeløa» forbli i utlandet er like skandaløst som om vi skulle gitt fra oss Tidemand og Gudes «Brudeferden i Hardanger» eller Edvard Munchs «Skrik».

Saken fortsetter under bildet. 

Kunstner Marianne Heske foran «Gjerdeløa» i Tafjord

Marianne Heskes «Gjerdeløa» har stor betydning for norsk kunsthistorie, mener kunstanmelder Lars Elton. 

Aller helst vil Marianne Heske at «Gjerdeløa» skal bli en del av Nasjonalmuseets faste samling. Derfor har hun tilbudt museet å kjøpe kunstverket på avbetaling. De har takket nei etter å ha sittet på tilbudet i fem år. Det har vært null kommunikasjon rundt tilbudet fra museets side. Da kunstneren ba om en kunstfaglig begrunnelse for avslaget ble hun møtt med et arrogant svar fra direktør Karin Hindsbo.

Les også: –​ Vårt eget nasjonalmuseum skjønner ikke hva som skjer i dagens kunst 

«Det ville ikke vært mulig å ha møter med alle kunstnerne som ikke kjøpes inn av Nasjonalmuseet», sier Karin Hindsbo til Dagsavisen. Men dette dreier seg ikke om en hvilken som helst kunstner og et hvilket som helst verk. «Gjerdeløa» er norgeshistoriens viktigste konseptuelle kunstverk. Det må være noe alvorlig galt når Nasjonalmuseets leder ikke ser betydningen av å ha det i samlingen. Hvis pengene er problemet må det da være mulig å få en ekstern sponsor til å betale? Samtidig er det verdt å merke seg at innkjøp til samlingen ikke prioriteres under Hindsbos ledelse. Innkjøpsbudsjettet på sju millioner kroner er mindre enn Museet for samtidskunst, nå nedlagt som egen enhet, hadde til innkjøp i år 2000.

Nasjonalmuseet bestemmer selv hvor stort innkjøpsbudsjettet skal være innenfor den totale rammen som bevilges fra Kulturdepartementet. I 2016 brukte museet av egenkapitalen og kjøpte inn kunst for til sammen 17 millioner kroner. Det var det høyeste beløpet noensinne. «Gjerdeløa» var det ikke plass til den gangen heller. Daværende direktør Audun Eckhoff hadde kanskje glemt tilbudet? Det var ikke mulig å få tak i ham i går. Blant de ekstraordinære innkjøpene var verk av internasjonalt kjente kunstnere. For eksempel ett av Louise Bourgeois, et verk likt andre vi kan se flere steder i utlandet. I motsetning til dette er «Gjerdeløa» unikt og meget betydningsfull i norsk kunst- og kulturhistorie.

Det vil ikke Karin Hindsbo innrømme. Hun mener at fotodokumentasjonen av reisen fra Tafjord til Paris og tilbake er nok. Men det er i møtet med det fysiske objektet, når publikum kan gå inn i løa og se og kjenne lukten, at den store opplevelsen kommer. Når du kan studere lafteteknikken og se på de mange inskripsjonene gjort av norske bønder på 1600-tallet så vel som mennesker i Paris og på Henie Onstad, da forstår du at dette er en viktig markør for både historie og samtid. En samling fotografier på en vegg blir definitivt ikke det samme.

Les også: Nå vil Viskum ha ei gammel løe

«Gjerdeløa» er et kunstverk med mange fasetter. Karin Hindsbo forstår ikke at løa er det ideelle kunstverket for det nye museet. «Gjerdeløa» representerer både samtids- og konseptkunst, design- og arkitekturhistorie, middelalder- og samfunnshistorie, idéhistorie og filosofi. Ikke å se dette er en gedigen, kunsthistorisk misforståelse. Det er en gigantisk tabbe å la «Gjerdeløa» forsvinne ut av landet. At Nasjonalmuseet ikke vil ha løa viser at kongstanken bak sammenslåingen i 2003, at museet skal fortelle den store historien om Norge og vår historie sett med kunstneriske briller, fortsatt ikke har sunket inn i museets ledelse. «Gjerdeløa» kombinerer alle retningene Nasjonalmuseet representerer.

Jeg skal ikke gjøre meg til prinsipiell motstander av å hente inn utlendinger til direktørstillinger i norske museer. Men da må vi plukke på øverste hylle. Det gjorde vi med Nasjonalmuseets to første direktører. Både Sune Nordgren og Allis Helleland hadde solide merittlister. I Karin Hindsbos hjemland Danmark er det knapt nok noen som har hørt om henne. Hun har nesten ikke publisert noen faglige tekster. Hoved-problemet er at ingen av de tre direktørene, Hindsbo inkludert, har hatt eller har opparbeidet seg bred kunnskap om norsk kunst. Det blir ekstra skremmende når hun nå har gjennomført en omorganisering som samler enda mer makt i direktørens hender.

Nasjonalmuseet har vært ridd av problemer siden sammenslåingen i 2003. Den ene omorganiseringen har fulgt den andre. Det var først da Audun Eckhoff ble direktør i 2009 at ting roet seg internt. Karin Hindsbo er den fjerde direktøren i rekken, og hun har valgt å omorganisere så ettertrykkelig at tre av de fire fagdirektørene har sluttet. Avdelingene de ledet ble fjernet med et pennestrøk i juni, og siden stillingene som avdelingsleder dermed ikke eksisterte lenger var de oppsagt. Det er en rå måte å behandle sine ansatte på.

Les også: Den slitte, røde stuen er årets beste kunstverk

Nå er alt faglig arbeid samlet i avdeling Samling. Avdelingene for arkitektur; eldre og moderne kunst; samtidskunst; og design og kunsthåndverk er nå slått sammen under nyansatte Stina Högkvists ledelse. Samlingsavdelingen har ikke direkte ansvar for utstillingene. Dem er det i praksis direktøren som har ansvar for. Men hvordan skal det gå med Nasjonalmuseets faglige anseelse og kontrakten med publikum når den som bestemmer utstillingspolitikken ikke har tilstrekkelig kompetanse? Hun sitter også med avgjørende makt over innkjøpene. Riktig nok har museet en innkjøpskomité, men den modellen som er gjennomført nå samler altfor stor makt hos én person.

Det ryktes at det er begeistring over omorganiseringen blant museets fagstab. Men hallelujakoret er ikke fulltallig. Og omorganiseringen drives fram som en intern prosess, uten offentlig innsyn og debatt. Direktør Karin Hindsbo holder kortene tett til brystet. Planene for Nasjonalgalleriet har hun fortsatt ikke sagt noe om. Stiftelsen bak Arkitekturmuseet er alvorlig bekymret for arkitekturens plass i det nye museet. Frykten er at det unike bygget vil bli brukt til andre formål eller i verste fall leiet ut. Besøkstallene skal visst nok være altfor lave til å forsvare å ha det som en egen filial.

I august arrangerte Arkitekturmuseets venner et bekymringsmøte/seminar. Der fremførte Rune Slagstad en drepende kritikk som han også har publisert i Morgenbladet. Han er ikke nådig i sine karakteristikker av Karin Hindsbo. Hennes beslutning om å avvise Marianne Heskes «Gjerdeløa» er en kunsthistorisk bommert av enorme dimensjoner. Det er fortsatt mulig å snu. «Gjerdeløa» bør og skal forbli i Norge. På Nasjonalmuseet, rett innenfor inngangen ved åpningen i 2020.

Mer fra Dagsavisen