Nasjonalballettens råvarer

Ballettsesongens første forestilling på Operaen åpner med spørsmålet: Hva skjer når ballettsjefen gir danserne frie tøyler? Svaret er en forestilling med 13 egne kreasjoner, som på hvert sitt vis representerer et knippe dansere i kompaniet. Og når danserne får lov til å leke seg på scenen, er det nettopp det de gjør: en stor ballong og inspirasjon hentet fra klovnenes verden er noe av det danserne lover.

Prosjektet går rett inn i kjernen på hva Nasjonalballetten ønsker å være: et sted for nyskapende ballettkultur, som tidvis utnytter det faktum at Norge har en kort institusjonell balletthistorie. For Norge står i en særklasse i ballettverdenen; med 60 år på baken er vi som ballettnasjon langt mindre bundet til genierklærte koreografer eller dansestiler. På Operaen i Oslo kan de faktisk danse med friere tøyler.

Inn ballettens åpne dører

Da australske Samantha Lynch kom til Norge for å danse i Operaen, var hun relativt sliten etter mange år i en lukket og tradisjonsbundet operakultur tilbake i statene. Da hun begynte å danse for Operaen opplevde hun et helt eget rom for identiteten sin på scenen. Hun ble forventet å improvisere, tenke og komme med innvendinger i dansen, noe som først opplevdes som en ny, og samtidig ganske skremmende, måte å forholde seg til koreografi på. Hennes eget uttrykk skulle helst blandes inn i mye av det hun gjorde, noe hun ikke var spesielt vant til som danser før det.

– Jeg kan bli sett på som en ukonvensjonell danser, for jeg er veldig høy. Det er Ingrid Lorentzen også naturligvis, og jeg ble møtt med en helt annen forståelse her for hvordan det kan være i ballettverdenen. Kort sagt ble jeg virkelig sett, sier Lynch.

Etter åtte år i Nasjonalballetten manifesterte den følelsen seg i noe helt konkret: en pitch skrevet ned på papir, og en liten gruppe fra kompaniet som ville sette liv til et ballettlaboratorium på scenen.

– Ingrid er en ja-person, og hun har en policy på huset at vi danser med åpne dører. Her er det plass til sårbarhet for eksempel. Så vi ble møtt med stor entusiasme da vi ville skape noe helt på egen hånd. Det er en prioritering av nyskapende ballett på dette huset som jeg aldri har sett maken til, og få andre kompanier får de mulighetene, blir tilbudt de koreografiene, som vi får her i Nasjonalballetten. Bredden er enorm, i ett øyeblikk danser jeg med en av verdens største koreografer, Kylian, og i det neste ligger jeg på scenegulvet ikledd en fatsuit og ruller på gulvet! Jeg opplever at kompaniet er mer vågale i sine valg enn de fleste andre kompanier, og det smitter over på danserne, sier Lynch.

– Vi endte opp med 13 forskjellige kreasjoner på scenen, så det er en ballett-tapas publikum kan vente seg, sier Lynch.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Morgendagens koreografi

– I Haag i Nederland har de et program kalt «Switch» som har foregått i over 20 år, som er en koreografiplattform for dansere. Fra den plattformen har mange av dagens største koreografer startet, som Alexander Ekman, Marco Goecke, Johan Inger! Der har de testet ut små kreasjoner, på frivillig basis, kanskje først og fremst fordi de kom nærmere hvorfor vi egentlig gjør dette: vi danser fordi vi elsker det, fordi vi vil skape noe. Jeg opplevde at det var deres insentiv på den koreografiplattformen, at spesielt når de ikke fikk betalt for å gjøre noe, var friheten også større til å tørre noe, sier Lynch.

Det samme ønsket Lynch at Nasjonalballetten skulle gjøre, i håp om å skape en større kultur for at også dansere kan skape egne dansekreasjoner. I likhet med «Switch» ville hun også at inntektene skulle gå til et veldedig formål. Hun valgte seg Young Future Foundation på Filippinene, et barnehjem drevet av to norske kvinner.

Ballongen i rommet

Danserkollega Kristian Støvind er en av danserne som har vært med i forestillingen. Han har tidligere erfaring med koreografi, og ville for alvor leke seg med muligheten han fikk av Lynch. Han ville skape noe på scenen som i øyeblikket reflekterte over det å skape noe.

– Jeg har en stor ballong som jeg jobber med på scenen! Vi bruker den litt som en tenkeboble og noe av koreografien er filmet og projisert på ballongen – som en slags tanke – mens andre deler av koreografien naturlig nok er på scenen. Ballongen blir et humoristisk bilde på en kreativ prosess, noen ganger går det helt over styr – det blir litt Jim Carrey-tendenser på scenen – og andre ganger stopper det helt opp – vi kommer oss ikke videre, ja som skrivesperre – eller posisjonssperre! sier Støvind og ler.

Saken fortsetter under bildet.

Danserne Miharu Maki (t.v.) og Marco Pagetti (t.h), som begge skal danse i forestillingen. Foto: Victoria Francisca Amundsen

Mer tilgjengelig

Lynch tror at sammensetningen av lekenheten og det faktum at de er på Scene 2 bidrar til å tilgjengeliggjøre balletten ytterligere for publikum.

– På Scene 2 er publikum mye nærmere oss, de kan høre at vi puster, de kan se svetten, det er mindre fasade når de kommer så nær, sier Lynch.

– Policyen i dette prosjektet, ovenfor alle som har ønsket å delta, har vært: «go for it», her kan du ikke feile. Den åpenheten og intensjonen håper jeg blir oversatt til de som ser på! I tillegg handler jo dette om å bruke ferdighetene våre til å gjøre noe godt for andre, så mer meningsrettet ballett får du kanskje ikke. Tenk om dette hadde fått fotfeste på huset! Det er jo det vi håper, sier Lynch med et stort smil.