Når realitetene dolker deg i ryggen

KUNST

Frida Orupabo & Arthur Jafa

«Medicine for a Nightmare»

Yngve Holen

«Heinzerling»

Kunstnernes Hus, Oslo, 1/3 – 21/4

Det er den «nye» virkeligheten som møter deg på «Huset» ved Slottsparken. To unge, norske stjerneskudd med internasjonale karrierer presenteres i hver sin overlyssal, for første gang for et større publikum i hjemlandet. Norsk-nigerianske Frida Orupabo (født 1986) har gjort kometkarriere med sine rå, sort-hvite collager som bringer svarte menneskers historie, lidelser og verdighet opp i dagen. Sosiologen fra Sarpsborg ble oppdaget på Instagram, og hun har hatt vellykkede utstillinger i Berlin, London, New York og Stockholm.

Norsk-tyske Yngve Holen (født 1982) har allerede vakt stor oppmerksomhet med sine spektakulære prosjekter med flere utstillinger i prestisjetunge gallerier og kunstinstitusjoner på kontinentet. I 2016 fikk han massiv oppmerksomhet for en Porsche skåret i fire deler som han viste i Kunsthalle Basel.

Det er veldig store forskjeller mellom de to kunstneriske uttrykkene. Holen bygger opp en kjølig, nærmest kalkulert estetikk. Han viser hverdagslige teknologiprodukter og bruksobjekter som han har kuttet i to for å undersøke deres skjulte kvaliteter. Ved å avdekke de tekniske løsningene og skjære gjennom den ytre formen demaskerer han konsumsamfunnets skinnverden. Vi møter oss selv og vår fascinasjon for overflateestetikken med et stillferdig brak.

Saken fortsetter under bildet.

Yngve Holen har forstørret bilhjulfelger og fått dem skåret ut i tre som er dekket med hyttebeisen Tyrilin. I utstillingens reklamefilm er en av dem montert på familiens hytte. Foto: Vegard Kleven/Courtesy the Artist

Opplevelsen er diametralt motsatt i den andre overlyssalen. Her er det medrivende og hjerteskjærende bilder av svarte mennesker. Frida Orupabos collager forteller om aspekter ved svartes historie, om fraværet av svarte i den kunstneriske fortellingen, om rasebasert og seksuell undertrykking. Fotografiene er satt sammen av historiske og nye bilder i collager som fremstår mer som skulptur enn som tradisjonelt foto. De fascinerende sterke collagene oppleves som tredimensjonale objekter satt sammen av bilder funnet på nettet, forstørret og satt sammen i papir montert på aluminium.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

I tillegg til de grafisk markante collagene viser Frida Orupabo en vegg der bilder og korte filmer fra hennes instagramkonto @nemiepeba flimrer over skjermene. Her er det mye å fordøye. Jeg ble stående lenge. Etter hvert som det mangfoldige innholdet sank inn over meg ble jeg klar over hvor lite jeg egentlig vet om svartes virkelighet, til tross for et lite livs nyhetsoppdateringer, lesing og dokumentarfilmer. Det er ikke det at utstillingen tilbyr en leksikalsk fremstilling, men den gir en billedbasert og følelsesmessig relevant presentasjon av en virkelighet mange ikke har noe forhold til.

Mens du går rundt i Frida Orupabos utstilling vil du bli oppmerksom på en lyd i bakgrunnen. Etter hvert oppdager du kanskje at det er en fengende rytme, og til slutt lar du den dra deg inn i et sort mørke innerst i salen. Hun har invitert med den amerikanske kunstneren Arthur Jafa (født 1960), og hans film «Love Is The Message, The Message Is Death» er en overveldende flott og samtidig jævlig odysse inn i svarte menneskers fremmedgjorte liv i dagens USA. Den institusjonaliserte, voldelige rasismen avdekkes akkompagnert av et insisterende lydspor som er perfekt avstemt til bildene. Men det er ikke bare jævlig. Filmen er også en hyllest til svart kunst og kultur. Det er en kakofoni så fascinerende at jeg så den fire-fem ganger.

Saken fortsetter under bildet.

Yngve Holen dissekerer forbrukersamfunnet ved å kutte forbruks­gjenstander i to ved hjelp av vann.Courtesy the Artist/Galerie Neu, Berlin/Modern Art, London/Neue Alte Brücke, Frankfurt

Satt opp mot slike følelsesmessige eksesser oppleves Yngve Holens utstilling, som er titulert med hans eget og den tyske farens etternavn, nesten klinisk kjølig. Men det finnes en direkte lenke: Kritikerkollega Jonas Ekeberg i Aftenposten påpekte forleden at det er en sammenheng mellom den institusjonaliserte rasismen som avdekkes i Orupabos sal og Holens dissekering av industriprodukter. Vår vestlige, hvite velferd er basert på industriell utnyttelse av mennesker og ressurser i andre deler av verden. Vi har bygd vår velstand på andres slavearbeid.

Det er når denne historiens to ytterpunkter møtes at de store og gruvekkende perspektivene kan oppleves som realiteter i ditt og mitt, i eget liv. Det går en tråd fra den kjølige, estetiserte dissekeringen i Yngve Holens arbeider til den insisterende nærgåenheten i Frida Orupabos verk. Distansen blir fattbar og overvinnelig i møtet med Arthur Jafas sterke film. Den er usedvanlig sterk og komplett medrivende. Sett i perspektiv mot denne blir det tydelig at Frida Orupabo og Yngve Holen fortsatt har en vei å gå og mye å fylle sine kunstnerskap med. Men skitt au – Jafa er gammel nok til å kunne ha vært far til begge to. Utstillingene deres er mer enn bra nok. Så vi kan jo bare forestille oss hvor mye bra vi har å se frem til.