«Kunsthåndverk 2017» er kunsthåndverkernes høstutstilling. Irene Nordli fikk Kunsthåndverkprisen 2017 for sin installasjon i Henry van de Velde-rommet.

Når naturen invaderer kulturen

Den gryende åpenheten i kunstlivet manifesterer seg i Norske Kunsthåndverkeres årsutstilling.

 

Av Lars Elton

KUNST

«Kunsthåndverk 2017»

Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum

Trondheim

TRONDHEIM (Dagsavisen): Den frie innsendelsesretten er et grunnleggende og viktig prinsipp for både Høstutstillingen og kunsthåndverkernes årsutstilling. Denne gangen er noen av de mest markante verkene levert av utøvere fra andre fagdisipliner, som klesdesigneren Admir Batlak og skulptøren Erlend Leirdal. At sistnevnte også er trønder er et hyggelig pluss når utstillingen for første gang på ni år vises i trøndernes hovedstad.

Begge tar utgangspunkt i kjente former med ulike bruksfunksjoner (skjørt og vase). Samtidig har de det til felles at utgangspunktet for kunstnerens objekter blir gjenstand for en abstrahering av den opprinnelige funksjonen. Dermed skaper de noe nytt som utfordrer våre vante tenkemåter. Slike eksempler er årsutstillingen full av. Når Ida Disen broderer ulike matretter på en allerede brodert duk er det lett å overse innholdet, i hvert fall på avstand. Men går du nærmere opplever du et vell av lekkerheter som står frem mot dukens blomstermotiv. Verket snakker om overflod og livsnødvendighet, om gamle tradisjoner og (nesten) glemt kunnskap, og om utsøkt teknikk. Broderiene er realistisk utført med stor detaljeringsgrad, samtidig som hele ideen vitner om en evne til å overskride dukens opprinnelige funksjon.

Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum er en perle av et museum med flotte samlinger. Uheldigvis for Trondheimsfarere er den permanente visningen av Hanna Ryggen-teppene borte på grunn av en utstilling i Oxford. I stedet har museet brukt anledningen til å vise at det er del av sitt lokalsamfunn. Resultatet er en utstilling som feirer fotballklubben Rosenborg/RBKs 100-årsjubileum. Den kunne jeg sagt mye om, men mer viktig i denne sammenhengen er at det midlertidige savnet av Ryggen-teppene blir godt kompensert i årsutstillingen. I tillegg til Admir Batlak og Ida Disen viser tolv av totalt 48 kunstnere tekstile arbeider. Flere av dem er utsøkt gode, men enkelte – som Åse Ljones – har fått en litt uheldig plassering. Det er plassert mellom to vinduer, og du må tett på for å oppdage kvalitetene i verket. Monteringen preges i det hele tatt av noen konflikter som etterlater enkeltverk i skyggen av mer dominerende verk, uten at det trekker utstillingen som helhet ned.

Det tekstile mangfoldet er stort, og i den grad det er interessant er tekstil den største faggruppen (14 mot 12 keramikerne). Én tekstilkunstner, Matilde Westavik Gaustad, er en av to utvalgte kunstnere som har fått lov til å samhandle med museets to perioderom med autentiske interiører, designet av henholdsvis Henry van de Velde og Finn Juhl. Dette er to sjeldenheter i norsk museumsverden, og sammenstillingen med moderne kunsthåndverk blir meget interessant. Den nederlandske art nouveau-kunstnerens rom er invadert av keramikeren Irene Nordli, en overveldende installasjon hun fikk Kunsthåndverkprisen for.

Hos den danske funksjonalisten har Westavik Gaustad virkelig invadert rommet. Hennes tekstile installasjon er «en håndvevd klone av avgrunnen» som «kryper inn i» interiøret og «klynger seg til objektene og rommet». Installasjonen er så invaderende at min første reaksjon nærmet seg vemmelse. Da jeg reflekterte over møtet ble det interessant. For funksjonalismen er jo utgangspunktet for «the international style», et moderne stiluttrykk som har utartet til parodi og er blitt en mare i verdens små og stor byer. Når Matilde Westavik Gaustad tekstile installasjon møter Finn Juhls elegante funksjonalisme blir det et møte mellom natur og kultur. Tekstilets etteraping av naturen blir en (over-)tydelig henvisning til den avgjørende miljøkampen vi står midt oppe i. Det er enkelt å se for seg en fremtid der ruinene av de dårlige, modernistiske byene er overgrodd av ustoppelig natur.

At høstutstillingene er en viktig arena for debutanter vises også i Trondheim. En av dem som skiller seg ut er 65 år gamle Ingrid Becker. Hennes flettverksobjekter viser at peddig, stengler og bark kan brukes på overraskende vis i sammensetting med bearbeidede steiner. En annen debutant det er verdt å merke seg er Ahmed Umar, som med sine 29 år befinner seg i motsatt ende av skalaen fra Becker. Han presenterer en overraskende kommentar til høstens hijab-debatt. Ordets arabiske betydning er «beskyttelse» (fra engelsk «protection»), og det store verket med 365 deler peker mot en veldig annerledes forståelse av hijab-begrepet enn vi er vant til.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Umar kom til Norge som politisk flyktning i 2008. Det er ikke bare hans tilstedeværelse på «Kunsthåndverk 2017» som peker mot et annet av vår tids store problemer. Flyktningstrømmen er også tema for smykkekunstnerne Camilla Luihns 100 brosjer med øyne fra Aleppo og Nanna Melands koffertringer. Og Dorthe Herup viser sosial bevissthet ved å vise til den første streiken blant kvinnelige arbeidere, høsten 1889, i billedveven «Fyrstikkarbeiderne». Og Klara Pousette viser varianter av capene hun viste på Høstutstillingen. Hennes tema er planter som ifølge folketroen skulle fremkalle abort. De vakre broderiene har en politisk dimensjon i en tid da abortmotstanden vokser i mange land. Ellers glimrer politiske temaer med sitt fravær, men slik var det på Høstutstillingen også. Kanskje bortsett fra det mest grunnleggende, keramiske arbeidet. I en tid da mennesket kan ødelegge planeten går Toril Redalen tilbake til kildene og fremstiller sin egen blåleire.

Det er selvfølgelig mye bra blant de øvrige kunstnerne også. Og noe som ikke fenger undertegnede like sterkt. Blant dem som utmerker seg er keramikeren Heidi Bjørgan, som både har fornyet seg og vært veldig aktiv på utstillingsfronten i høst. Sist var hun å se i Kunstnerforbundet i Oslo, og hennes fargerike veggobjekter bruker den keramiske tradisjonen med en forfriskende uærbødighet. Lillian Tørlens tilpasningsvillige vaser får meg til å trekke på smilebåndet. Elin Melberg og Ellen Griegs tekstiler er verdt å merke seg. (Elton har skrevet en tekst til en bok om sistnevnte, red. merk.) Nina Malterud og Astrid Sleires keramiske arbeider er også blant dem undertegnede vil huske. Men mest varig inntrykk gjorde en enkel video av Elisa Helland-Hansen. «Tiden det tar» viser nedbrytingsprosessen når en tørket, men ikke brent, keramikkopp senkes i vann. Etter ti minutter eksisterer den ikke lenger. Det er en ublid skjebne.