Kultur

Når Nasjonalmuseet går i dvale

Sist uke åpnet nok en flott utstilling i Nasjonalgalleriet. Det er bare å nyte det, for om noen få måneder starter Nasjonalmuseet en treårig «ørkenvandring».

Bilde 1 av 3

Fra andre uka i september er det slutt. Da stenger Museet for samtidskunst. Kunstindustrimuseet ble stengt allerede i oktober i fjor. I de tre årene fram til det nye Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur & design åpner på Vestbanen har museet, som er en sammenslutning av fem museer (inkludert den tidligere turnéorganisasjonen Riksutstillinger), kun to visningsarenaer.

Det kommer til å bli en ørkenvandring. Med bare Nasjonalgalleriet og Arkitekturmuseet igjen blir publikumstilbudet sterkt redusert i de kommende tre årene. Utstillingssalene i Nasjonalgalleriets første etasje skal skifte mellom Nasjonalmuseets tre billedkunst- og designavdelinger. Og siden Nasjonalmuseets utstillinger står lenge, vil publikum bare få tilbud om fire utstillinger i Nasjonalgalleriet i perioden fram til nyttår 2019. Fire utstillinger på 19 måneder er forsvinnende lite.

Hvis vi skal regne etter hyppighet er Kunstindustrimuseet den store taperen i sammenhengen. Når Avdeling for design og kunsthåndverk åpner utstillingen «Gerhard Munthes design og interiører» 8. juni 2018 er det 20 måneder siden de stengte Kunstindustrimuseet og den populære utstillingen «Japanomania». Nasjonalgalleriet, eller Avdeling eldre og moderne kunst (det er disse betegnelsene vi må venne oss til i det nye museet på Vestbanen), kommer litt bedre ut. Når de åpner utstillingen om Harald Solberg 28. september 2018 er det «bare» 16 måneder siden avdelingen stengte publikumssuksessen «The Great Graphic Boom» med amerikansk, modernistisk grafikk. Men de har jo den faste utstillingen i Nasjonalgalleriets andre etasje i hele den treårige dvaleperioden.

På Arkitekturmuseet er situasjonen mer uviss. For tre dager siden ba jeg om å få en oversikt over Nasjonalmuseets utstillingsprogram for 2018. Til deadline i går hadde jeg fortsatt ikke fått den. På museets nettsider står det ingenting om hva som skal skje i Arkitekturmuseet når utstillingen om norsk samtidsarkitektur stenger 19. november. 1. september åpner de en liten utstilling i Hvelvet med Bjørn Winsnes’ arkitekturfotografier. Etter det er det tyst.

Museet for samtidskunst fremstår som den store vinneren i dvaleperiodens første del. Frem til 3. september viser museet på Bankplassen to utstillinger, fotoutstillingen «Snap» og den fabelaktige «Hot pocket»-utstillingen med Tori Wrånes. I tillegg har Avdeling samtidskunst ansvaret for utstillingen som åpnet i Nasjonalgalleriet torsdag kveld. Når «Rastløse gester. Verk fra Hubert Loosers samling» stenger 7. januar (ja, den skal stå i over et halvt år!) står nok en utstilling fra samtidsavdelingen for tur. 10. februar 2018 åpner «Troløse bilder», en utstilling om digitale bilder og kunstnerisk tolkning av den bildeflommen vi har sett stige siden 1970-tallet.

Egentlig var utstillingsplassen i Nasjonalgalleriet nå reservert for Stein Erik Hagens samling. Men avtalen om deponering er som kjent skjøvet ut i det blå. I stedet presenterer museet en annen privat samler. I likhet med Hagen er sveitseren Hubert Looser en rik forretningsmann med en stor kunstsamling. Men i motsetning til Hagen har han usedvanlig teft. Hagen har bygd opp sin samling ved hjelp av kunsthistorikeren Steinar Gjessing. Det er vel kjent at forretningsmannens personlige smak, slik den kom til uttrykk før Gjessing ble leid inn, var av en helt annen karakter enn den samlingen han ønsker å deponere i Nasjonalmuseet.

Looser fattet tidlig interesse for den banebrytende, amerikanske etterkrigskunsten, og han har bygd en samling som er unik i europeisk sammenheng. Nasjonalmuseet må si seg lykkelige som får anledning til å vise denne samlingen på kort varsel. Men når utstillingstilbudet reduseres kraftig synes det ganske merkelig at så mye plass egnes til amerikansk etterkrigskunst. Når utstillingsplassen er sterkt begrenset er det å bruke ti måneder og to utstillinger på rad til ett begrenset tema en diskutabel prioritering. Og det fremstår også som rart at det er samtidsavdelingen som har ansvaret for denne utstillingen, mens det var Avdeling eldre og moderne kunst som hadde ansvaret for forløperen «The Great Graphic Boom».

At Nasjonalmuseet fra høsten av reduserer sitt publikumstilbud drastisk er et resultat av den forrige direktørens valg. Men Audun Eckhoff skal ikke ta skylden alene, for han og styret ba Kulturdepartementet om mer penger for å finne andre utstillingsarenaer mens museet jobber med katalogisering, konservering og pakking før flyttingen til Vestbanen. Det har de ikke fått. Politikerne har ikke tatt konsekvensen av beslutningen om å bygge nytt museum. De har ikke forstått at en slik bygge- og flytteprosess krever så store ressurser at det går ut over museets publikumsoppdrag. Eckhoff skal også ha ros for å satse langsiktig og gi avdelingsdirektørene arbeidsro til å utvikle gode utstillinger. Resultatet er at Nasjonalmuseets de siste årene har hatt en lang rekke suksessutstillinger.

Nå er situasjonen en annen. Nye koster er kommet til, og med nytt styre og ny direktør bør det være tett kontakt med kulturministeren og departementet. Karin Hindsbo startet i jobben 1. juni, og hun har ennå ikke levert en programerklæring. Hun har startet fornuftig med å møte de ansatte og sette seg inn i museets virkelighet. Hvis hun er klok bruker Hindsbo og styreleder Linda Bernander Silseth den presumptivt tette kontakten med kulturminister Linda Hofstad Helleland til å overtale sistnevnte til å hoste opp ekstra midler som kan brukes til å øke utstillingsaktiviteten i dødperioden fram til åpningen av nybygget i 2020. Det burde ikke være vanskelig å finne alternative utstillingsarenaer.

Utfordringene står i kø. Noe av det første Eckhoff gjorde etter at han fratrådte i mars var å utgi en bok som argumenterte for at Nasjonalgalleriet fortsatt skal være Nasjonalmuseets ansvar. Det er det første Hindsbo bør følge opp. En klar og tydelig direktør som kjemper for Nasjonalgalleriets fremtid er det minste kunstlivet kan forvente. Spørsmålet om Nasjonalgalleriet er også av vesentlig betydning for å komme fram til en avtale med Stein Erik Hagen.

Nasjonalmuseet er noe helt annet enn Kode, kunstmuseene i Bergen, som Karin Hindsbo kommer fra. Derfra har hun med seg kunstlivets skepsis etter at hun valgte å åpne Kode 1 med utstillingen med Dronning Sonja. Hindsbo overtar Nasjonalmuseet i et vakuum. De uløste spørsmålene er mange og forventningene er lave. Det at Nasjonalmuseets publikumskontakt blir minimert i de kommende tre årene er Hindsbos gylne mulighet. Hvis hun nå får ordnet opp med Nasjonalgalleriet og Hagens samling, pluss at hun skaffer nye utstillingsarenaer, kan hun snu skepsis til begeistring. Men det krever hardt arbeid og stor overtalelsesevne. Da trenger hun også å ha de ansatte med seg. Heldigvis for henne – og Nasjonalmuseet – er et godt forhold til de ansatte det mest positive hun har med seg fra sine to tidligere sjefsjobber ved kunstmuseene i Kristiansand og Bergen. Så det er bare å ønske henne og Nasjonalmuseet lykke til – selv om det alltid er morsomst med litt baluba?

Mer fra Dagsavisen