Kultur

Når familien blir en bedrift

Småmorsomt om å være foreldre i dagens velfødde Norge.

Dagsavisen anmelder

4

TEATER

«Jeg er ikke her»

Av Henriette Vedel

Regi: Katinka Rydin Berge

Med Hege Aga Edelsteen, Hilde Olausson, Nils Johnson, m.fl.

Produsert av Vega Scene i samarbeid med Det Norske Teatret

Sentralen

Det er foreldre det handler om i Vega Scenes første oppsetning «Jeg er ikke her», som spilles på Sentralen i påvente av at Oslos nye flerbrukshus for film og teater skal reise seg i Hausmanns gate.

På en slags catwalk, med publikum sittende på begge langsidene, dukker skuespillerne opp og ned av luker, med stadig nye løsbarter og parykker. I en lang serie av stadig nye episoder, flokete og kaotisk satt sammen, spiller de ut velkjente situasjoner fra mange nordmenns dagligliv: Henting i barnehagen, middagslaging, krangling, jobbing og generell småprating foreldre imellom. Norske, velfødde foreldre, som på livets catwalk (vi lever jo i en «se meg, se meg-kultur») nettopp strever med det å være foreldre.

For når det å få barn handler om noe annet enn nettopp barnet, det være seg lengsel etter å kunne gå hjemme en stund eller etter å løse opp i egne psykiske floker, så sier det seg selv at engasjementet for det å være forelder fort kan dale. Og når familien med velstandens økende krav til overfladiske sysler går fra å være et sentrum for det nære og kjære til å være en nærmest planmessig bedrift, må nødvendigvis også nærheten outsources – til en au pair. De fem skuespillerne Hege Aga Edelsteen, Hilde Olausson, Line Heie Hallem, Nils Johnson og Petter Winther gir på upåklagelig vis kropp og stemme til et utall mødre og fedre samt en au pair i denne forestillingen. Allikevel er ikke dette samfunnskritikk på sitt beste.

Henriette Vedel, som i vår var nominert til en Heddapris for beste scenetekst, har igjen skrevet en tekst basert på intervjuer, denne gangen med ulike foreldre. Og mange norske foreldre kan definitivt kjenne seg igjen i situasjonene i hennes drama. Men tematikken i denne forestillingen var nok mer brennbar for noen år siden enn den er nå. Det er ikke lenger sjokkerende (men fortsatt uforståelig) å høre om foreldre som angrer på at de fikk barn, eller som er fanget i den ganske velkjente tidsklemma.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Og selv om det virker som både dramatiker Vedel og regissør Katinka Rydin Berge har anstrengt seg for at vi skal provoseres eller irritere oss over disse foreldrene, som i alt sitt kok og kaos ikke klarer å være til stede hos seg selv eller sine egne barn, så virker dette ikke inn på meg i det hele tatt. Det er for mye pludring og småprat, og forestillingens foreldre strever med problemer som i høyeste grad er selvpålagte i-landsproblemer. Jeg opplever faktisk ikke problemene som reelle, de kunne fint vært unngått hvis foreldrene hadde tenkt seg om en gang eller to.

Dette relasjonsdramaet handler om de bedre bemidlede familiene, de som har råd til en au pair for eksempel, de som faktisk har to fulltidsinntekter, som har for mye av alt bortsett fra tid, og ikke klarer å prioritere. Men «problemene» deres settes ikke ordentlig inn i en større sammenheng, psykologisk eller samfunnsmessig. Så selv når tre guttesopraner fra Sølvguttene avslutter det hele, som en slags dårlig samvittighet personifisert i tynne, tynne sølvstemmer, så griper dette meg fortsatt ikke i hjerterøttene. Jeg savner en klarere nerve og moral (ja da), en tydeligere stemme både i tekst og regi, og en vilje til å slå litt hardere, sette ting mer på spissen, gjøre det mer radikalt.

«Jeg er ikke her» er en småmorsom og sjarmerende forestilling, men den slår ikke ordentlig fra seg som samfunnskritikk. Vega Scene, som i 2018 får visingslokaler i et splitter nytt scenehus, tar sikte på å produsere samfunnskritisk og engasjert teater. Hurra for det, men da må det mer til enn småpludring, tidsklemme og bleier.