Kultur

Når en mester møter lyset

Alvengs retrospektive utstilling på Henie Onstad Kunstsenter er topp kvalitet på høyt, internasjonalt nivå.

Dagsavisen anmelder

Bilde 1 av 3

UTSTILLING

Dag Alveng

«Dag Alveng – Tid som står stille»

Henie Onstad Kunstsenter, til 6. mai

HØVIKODDEN (Dagsavisen): Det er ingen tilfeldighet at Dag Alveng først og fremst forbindes med det vakre og bløte, nordiske sommerlyset. Få behersker det fotografiske håndverket som ham, og få er så konsekvent mangfoldige.

Utstillingen «Dag Alveng – Tid som står stille» er en sann svir, og du har all grunn til å glede deg. Det er en visuell odyssé gjennom 40 års mesterskap fra en av norsk samtidskunsts sterkeste profiler. Han har fotografert den nordiske sommeren med en visuell følsomhet som ingen annen, men han har også portrettert samfunnets svakeste gjennom subtilt fravær. Han har levert sine sjokkopplevelser, og han har gått inn i miljøer de fleste av oss synes er veldig sære. Han har også hatt og gjennomført ideer ingen andre har hatt før ham. Og nå iscenesetter han et uoffisielt sjakk-VM som en del av utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter.

Dag Alveng (født 1953) var den første som introduserte konseptkunst i norsk fotokunstsammenheng. Det skjedde med hans første separatutstilling, «Vegger», i Fotogalleriet januar 1979. To år tidligere hadde han (sammen med Tom Sandberg og Bjørn Høyum) vært med og stiftet galleriet. Utstillingen bestod av tyve sort-hvite, innrammede fotografier som viste nøyaktig den delen av veggen som bildet dekket.

«Vegger» ble ikke nådig mottatt, og den ble på mange måter et symbol på den manglende kommunikasjonen innad i fotomiljøet og mellom fotokunstnerne og resten av kunstfeltet. Dag Alveng stod i fronten for en ung generasjon som ønsket å gi fotografi kunstnerisk status. Vi hadde hatt fotokunst før, blant annet på 1920- og 30-tallet, men da var det ikke aktuelt å tenke på foto som kunst.

På slutten av 1970-tallet kom en ny generasjon, og de var så mange at det ble en bevegelse. Gradvis, etter flere tiårs innsats, er fotografi i dag anerkjent som kunst. Det kan vi takke Dag Alveng og andre i hans generasjon for. Og når vi ser på de store sammenhengene undrer det meg at «Vegger» ikke ble innlemmet i Nasjonalmuseets store konseptkunstutstilling «Stille revolt». For Dag Alveng var ikke bare en pioner som fotokunstner. Han var tidlig ute også i en større sammenheng.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Etter «Vegger» skulle det ikke bli lettere for Dag Alveng å nå gjennom med sine spesielle prosjekter. Samme år begynte han serien «Asylum», som han fotograferte da han var nattevakt på en psykiatrisk institusjon. Boken han ga ut i 1986 ble lenge solgt for en slikk og ingenting i bruktmarkedet. Men 22 år senere ble den, som den eneste norske fotoboken, inkludert i standardverket «The Photobook: A History», og i dag er den ettertraktet internasjonalt. I pasientenes fravær forteller fotoserien ved å vise sporene etter dem. Det er gjort med stor følsomhet i en lavmælt og konfronterende, litt ubehagelig estetikk.

Det hører med til historien at bokens kvalitet er usedvanlig høy, blant annet fordi bildene ble trykket hver for seg, ett om dagen. Da boken var ferdig viste det seg at det ikke lot seg gjøre å få bundet inn de 400 eksemplarene i Norge. Resultatet var at Dag Alveng fikk gjort det for hånd. Boken ble et solid underskuddsprosjekt, for bare innbindingen kostet 120 kroner pr. bok – i 1986.

Dag Alveng har en egen evne til å finne gode prosjekter til rett tid. Det speiles i det faktum at utstillingen er arena for et uoffisielt verdensmesterskap i sjakk. Alveng er en god sjakkspiller selv, og tanken var at han skulle invitere Magnus Carlsen for å bli slått ned i støvlene. I stedet har han greid å samle sammen tre millioner kroner for å få sjakk-verdensmester Magnus Carlsen til å utfordre regjerende verdensmester Hikaru Nakamura i en spesiell variant av sjakk, «Fischer Random Chess». Spillet foregår midt i utstillingen, og det hele blir sendt direkte på NRK i beste sendetid.

Bakgrunnen for sjakk-stuntet er at Dag Alveng holdt på med et sjakkprosjekt da han fikk forespørselen om å ha sin andre retrospektive utstilling på Henie Onstad. Det skjedde i april i fjor (!). Han skulle fotografere gravstedene til alle de ti avdøde verdensmestrene i sjakk (av totalt 16). Resultatet er overraskende. I tillegg til å portrettere mestrene gjennom de varierende gravstedene, blir bildene formale undersøkelser av forholdet mellom lys og skygge, mellom naturens myke og sjakkbrettets stramme linjer. For meg ble det sylskarpe bildet av et løvblad på én av gravene en sterk opplevelse. Bildet er «larger than life», bladet og de andre naturelementene er forstørret og det gir en helt spesiell effekt.

I tillegg til å fascinere, har bildet en usedvanlig god, teknisk kvalitet. Det er mulig fordi Dag Alveng fortsatt jobber med analoge storformatskameraer. At han er en teknisk mester viser han i flere serier, for eksempel i gatefotografiene fra New York. Han har brukt «fogging» for å gi bildene et grått slør. Det tilføres i mørkerommet ved å belyse fotopapiret med hvitt lys før bildet eksponeres. Det visuelle særpreget gir en skildring av byen der han bodde i en årrekke som skiller seg fra det meste.

«Dag Alvengs sommarljusbilder har lyckan som kompositionsprincip.» Slik lyder tidligere F15-direktør Gertrud Sandqvists karakteristikk av Dag Alvengs mest kjente serie. Han har jobbet med «Sommerlys», siden 1979. Her skildrer han det nordiske sommerlyset med en visuell letthet som fanger den særegne stemningen i den nordiske sommerfølelsen. Bildene eksellerer i den lyse delen av gråtoneskalaen, og den uovertrufne, tekniske briljansen bygger opp under det særpregede blikket som fanger sommertidens late letthet. Sandqvist skildrer dette med sylskarp observasjon, og i katalogen skriver hun om en åpenhet og en døsig distanse som særpreger Dag Alvengs fotografier av de lange sommerdagene.

Et annet eksempel på Dag Alvengs særpregede, nyskapende evner er serien «I love this time of year». Der fotograferer han samme motiv fire ganger ved å dreie kameraet 90 grader for hver eksponering. Han hadde tidligere jobbet med dobbelteksponeringer, men her er det snakk om kvadrupeleksponeringer. Dette hadde aldri (så vidt vites) vært gjort før. Resultatet gir en fascinerende vev der detaljene overlapper hverandre, og der det oppstår forskjeller mellom eksponeringene, blant annet fordi mennesker og biler forflytter seg. Da jeg anmeldte utstillingen med denne serien hos Blomqvist i 2007, var jeg vilt begeistret. Jeg skulle gjerne sett flere på Henie Onstad. Med bare to bilder er utvalget for lite. Men dette er også den eneste innvendingen jeg har i en ellers veldig godt kuratert utstilling.

Dag Alveng er sort-hvitt-fotograf «par excellence». Han viste et fargefoto på en utstilling en gang på 1970-tallet, men det var han ikke fornøyd med i ettertid. Så det skulle gå drøyt tretti år før han tok opp fargefotografiet på nytt. Du finner dem i seriene «Racing» (2002–12) og «Wilse» (2009–15). Men det er ikke sikkert du legger merke til det. For Alvengs fargepalett er dempet. I ett av bildene i Wilse-serien, av et stort tre, er det så vidt du registrerer at bladverket har en grønntone.

Det som gjør denne utstillingen til en så overveldende herlig opplevelse ligger i bildenes fascinasjonskraft. Bildematerialet og motivene viser stor variasjon, men Dag Alveng tilfører dem en konsekvent kvalitet. Den bygger han på teknisk briljans og et særpreget, personlig blikk. Med «Sommerlys» viser han oss en vesentlig kvalitet ved det som former den norske mentaliteten. I andre serier går han inn i de sære interessene som hver og én av oss gjerne skulle hatt mer tid til å dyrke. Og han trekker frem både hyggelige og ubehagelige sider ved vår samfunnsstruktur. I bunn og grunn presenterer «Dag Alveng – Tid som står stille» et svært personlig blikk. Det merkelige er at det like vel oppleves allmenngyldig. Det er godt gjort.