Handlingen i Marianne Storbergs nye roman, «Eplehagen», er lagt til Christiania by og til en prestegård i Asker i tida rundt skjebneåret 1814. FOTO: HILDE UNOSEN

Når døren lukkes, åpnes et vindu

Livet for to hundre år siden var langt fra enkelt. Likevel la Marianne Storberg handlingen til 1814 da hun ville skrive en lys og fortrøstningsfull roman.

– Jeg hadde lyst å skrive en fortelling som viser at livet er fullt av tilfeldigheter som tar oss i retninger vi ikke ville valgt, men som det likevel kan komme mye godt ut av. Noe lyst og fortrøstningsfullt, sier Marianne Storberg til Dagsavisen.

Hennes andre roman, «Eplehagen», kom denne uka, tre år etter debuten med «Brevet fra Betsy». Begge er historiske romaner med handling lagt til Norge.

Farmasi

I «Eplehagen» er hovedpersonen Maren. Hun er født i 1789, og vokser opp som datter av en vellykket apoteker i Christiania. Maren er svært interessert i farens arbeid, og fascinert av urtehagen der han dyrker medisinplanter. Men hun lever på en tid da det er utenkelig at en jente skal kunne bli apotekerlærling, at en kvinne skal kunne bli apoteker. «Du skulle vært gutt», sier faren rett ut. Med kjærlighet, men uten å tenke at noe kan endres.

– Maren passer ikke helt inn i de konvensjonelle rammene. Hun har levd et beskyttet liv, og er kanskje litt naiv. Overklassen som hun tilhører lever gode liv, forskånet fra nøden mange andre nordmenn opplevde på den tida, med handelsblokader som følge av Napoleonskrigene, og spesielt harde vintre. Men Maren bryr seg langt mer om samfunnet rundt seg enn en kvinne av hennes rang og stand er forventet å gjøre, sier Storberg.

Forlovelse

Det som er forventet av Maren, er at hun gjør det hun kan for å sikre seg et godt giftermål. Det er måten å berge seg økonomisk og sosialt. «Det lå i kortene at jeg kom til å bli en peppermø», sier Maren da hun fremdeles er ugift – 24 år gammel. Siden blir hun gift, men også tidlig enke, og guvernante for en karismatisk potetprest i Askers tre døtre.

– Maren er underlagt en del begrensninger som åpenbart er svært annerledes enn kvinner i vår kultur i dag. Men hennes ønsker og lengsler kan likevel være gjenkjennelige for oss. Maren modnes og erfarer at ikke alt er som hun opprinnelig trodde. Folk hun beundrer skuffer henne. Deres kynisme og forfengelighet påvirker henne. Det er mye i folks fortid man ikke kjenner, sier Storberg.

Menneskelig kjerne

Forfatteren har doktorgrad i historie, med en avhandling om vennskap mellom menn på 1800-tallet. At handlingen i «Eplehagen» er lagt til det dramatiske skjebneåret 1814, er selvsagt ikke tilfeldig.

– Jeg ønsker ikke å forherlige fortida. Alt var ikke bedre før. Livet er utfordrende på ulike vis til ulike tider og i ulike miljøer. Prosjektet mitt er å gjøre fortida nær. Å vise at vi har mer til felles med folk to hundre år tilbake enn vi kanskje tror. Jeg syns det er spennende å se kjernen av det menneskelige, det bestandige, uavhengig av tid og sted, sier Storberg.