Når det uvanlige blir vanlig

TØNSBERG (Dagsavisen): Er det en menneskerett å kunne definere din egen identitet? Både arv og miljø har betydning for hvem du er, og identiteten formes – som kjent – i møtet med menneskene rundt deg. Etter hvert har også genenes betydning fått en mer sentral rolle i vår forståelse av identitetsdannelsen. Major­itets­­­­­befolkningens manglende toleranse har presset mange «annerledes» mennesker under jorden opp gjennom tidene. Vi kan synes subkulturer er sjarmerende. Men når du blir tvunget inn i én, fordi det er det eneste stedet du kan leve ut din identitet, da kan subkulturen like gjerne bli en tvangstrøye.

På Haugar Vestfold Kunst­museum tar de tak i de senere årenes debatt rundt «hen»-begrepet, som vi har hentet fra Sverige. Utstillingen «Hen – flytende kjønn» kan sees som en vennlig feiring av LHBT-bevegelsen, men den er langt mer enn en overflatisk hyldest til det store mangfoldet som finnes midt i blant oss.

I god, liberal tradisjon vil det eneste riktige være å hylle de modige menneskene som står frem og slåss for «hen» og LHBT. Forkortelsen står for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner, og det er spesielt sistnevnte gruppe som omfavner «hen»-begrepet. Når du opplever å være født i «feil» kropp kan de to kjønnsbetegnelsene «han» og «hun» erfares som et stempel som hindrer din egen frihet.

Samtidig må det være lov å uttrykke forståelse for dem som ikke liker begrepet. Språket utvikler seg til enhver tid, og nye begreper vil alltid være gjenstand for debatt. Når det i tillegg dreier seg om en betegnelse som kan erstattes av andre, som «den» og «vedkommende», vil enkelte møte begrepet med motstand. Da NAOB – Det Norske Akademis ordbok ble lansert denne uken var «hen» en selvfølgelig del av ordforrådet. Der defineres det som «kjønnsnøytralt generaliserende pronomen» og som «pronomen for transperson».

At det er grunn til å ta debatten alvorlig ser vi i de til­­bakeslagene som er kommet. Homo­fili er fortsatt forbudt ved lov i mange land. «Homo» er ett av de mest brukte skjellsordene blant norske skolebarn. Og nylig reverserte USAs president Trump politikken, innført av forsvarsdepartementet under president Obama, som ga transpersoner lov til å tjenestegjøre i det amerikanske militæret. I fjor proklamerte Trump at forbudet skulle innføres igjen. Under Obama fikk likekjønnede lov til å gifte seg. Det spørs om ikke det er det neste Trump vil gå til angrep på.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

I billedkunsten har den kjønns­politiske dimensjonen vært en faktor å regne med i årevis. Utstillingen har et historisk perspektiv som starter tilbake på 1950-tallet, da svenske Christer Strömholm levde sammen med og dokumenterte transpersoner (menn som ville være kvinner) i Paris, i den etter hvert ikoniske serien «Vennene på Place Blanche». Siden har sentrale kunstnere som amerikanske Nan Goldin og norske Fin Serck-Hanssen dokumentert og kommentert ulike grupper i det kjønnspolitiske landskapets ytterkanter.

Utstillingen er høyst aktuell, og blant utstillingens 28 kunstnere finner vi flere kunstverk ferdigstilt i år. Spesielt talende er Synnøve Sizou G. Wettens installasjon, der hun i tillegg til en serie sarte malerier viser en video fra de populære TED-talks, et amerikansk internettfenomen som tar for seg et bredt spekter av faglige problemstillinger i et tilgjengelig format. Hun viser talen til Nicole Maines, transpersonen i et enegget tvillingpar (gutter) som – sammen med sine foreldre – har måttet kjempe en hard kamp for at hen skal kunne leve med sin (kjønns-)identitet.

Saken fortsetter under bildet.

Kunstnerpseudonymet Ane Lan (Eivind Reierstad) er blant veteranene i norsk kjønnsorientert kunst. Hans «Mother & Child» er del av en større serie. Foto: Aurora E. Sandlilje

At stigmatisering og trakassering dreier seg om mye mer enn det metoo-kampanjen har avdekket, er en sannhet vi har lett for å overse. Ved å bringe det brede seksual- og identitetsspekteret frem i kunstmuseets skarpe lys, gis publikum mulighet til å konfrontere egne fordommer og utvide sitt kunnskapstilfang. «Hen – flytende kjønn» er en mangefasettert utstilling som har sin bakgrunn i en hard kamp for kjønnspolitiske rettigheter. Men den gir også rom for det ufarlige og ikke-konfronterende, slik det kommer til uttrykk i katalogens intervju med transaktivisten Kristin Fridtun, forfatteren bak «Kjønn og ukjønn» (2015). Hennes personlige historie er av det slaget der konfrontasjonene ikke har vært de største. Men i sitt eget essay sier hun at «Den som offentleg går ut og snakkar varmt om hen, stiller seg lagleg til for hogg.»

Det hører også med til historien at «Hen – flytende kjønn» kan oppleves som en (tidvis) riktig så glamorøs utstilling. Omslaget på katalogen får den til å se ut som et glanset, hipt trendmagasin. Men skinnet bedrar. Bak de lekre fotografiene til nevnte Serck-Hanssen og Timothy Greenfield-Sanders finnes det historier med problematiske sider. Derfor blir de glamorøse bildene en herlig påminnelse om at du aldri kan ta noens identitet for gitt. At du alltid, slik Nicole Maines sier i TED-videoen, må være åpen for og forberedt på at det neste mennesket du møter ikke passer inn i de (kjønns-)stereotypiene vi ordner verden etter.

Haugar Vestfold Kunst­museums utstilling maner til åpenhet og toleranse uten å legge skjul på de problematiske sidene. Det blir mye snakk om begrepet «hen» og betydningen av språkdannelsen. Men utstillingen viser at bilder har en egen kraft. Utstillingen er forførende, den lokker og lurer, og plutselig oppdager du at du møter deg selv og dine holdninger i døren. Det bør riktig mange utsette seg for.

En herlig påminnelse om at du aldri kan ta noens identitet for gitt.