Kultur

Nå søker hun Nord

En krig går mot slutten, og en ung mann er på vandring. For Nordisk Råds litteraturprisvinner Merethe Lindstrøm er veien fremdeles viktigere enn målet.

– Jeg har alltid følt meg annerledes på et plan. Men jeg tror det er viktig også, som forfatter, å ta et steg til siden for å se ordentlig. Et visst utenforskap er bra og nødvendig, sier Merethe Lindstrøm til Dagsavisen.

Fem år har gått siden hun ble tildelt Nordisk råds litteraturpris for «Dager i stillhetens historie». Anerkjennelsen og prestisjen kom akkurat i rett tid, mens forfatteren vurderte å nedskalere skrivingen og heller fokusere på en annen jobb. I stedet ble det til at hun fortsatte som forfatter, til kritikernes begeistring. Først kom novellesamlingen «Arkitekt», så den selvbiografiske romanen «Fra vinterarkivene».

Etter Brexit

Siden sist har Merethe Lindstrøm dessuten flyttet til en liten landsby i Sør-England. Det er slik spørsmålet om utenforskap kommer opp.

– Etter Brexit ble det mye tydeligere, dette med at man som utlending her er annerledes. Brexit var og føltes som en markering av at alle ikke er like velkomne lenger, at man slutter rekkene om de som hører til her «på ekte». Jeg begynte å snakke engelsk i stedet for norsk med familien i det offentlige rom, for eksempel. Jeg tror følelsen av å stå utenfor har vært fruktbar i den nye romanen. Selv om jeg er veldig klar over at jeg er privilegert som norsk i England. Jeg kan jo bare dra hjem igjen, sier hun.

For hovedpersonen i den nye romanen hennes er det ikke så enkelt. «Nord» utspiller seg idet en krig går mot slutten. En ung mann har flyktet fra fæle ting. Han husker dem godt, særlig i drømme. Nå er han på vei nordover, dit han hevder å komme fra. Underveis møter han en annen, yngre gutt, som blir med ham. De to vandrer gjennom landsbyer. Noen er utbombede, andre fylt av mennesker drept av «frigjørerne». De eier ikke annet enn de står og går i. Med unntak av et kompass, som viser nord.

– Nord er et sted, men også noe mer uavklart. Et slags ideal, kanskje, eller noe guddommelig. Kanskje en drømmetilstand, sier Lindstrøm.

Undersøkelser

Hun er ikke redd det uavklarte. Den kritikken Merethe Lindstrøm får oftest, er at hun ikke konkluderer klart, men heller lar leseren lure på hva som egentlig skjedde. Hvorfor så uavklart?

– Før spurte folk meg alltid hvorfor folka jeg skriver om ikke gjør noe. Men jeg opplever det som den vanligste måten å forholde seg til ting på. Vi gjør jo ting, hele tida, men sjeldnere noe som virkelig endrer situasjonen for oss selv eller andre. Likevel viser vi hvem vi er. Men det med å konkludere ... Jeg syns ikke det er så interessant, ganske enkelt. Utrolig mange bøker som gis ut er nettopp sånn at forfatteren ser for seg et tydelig mål, og så tar hun med leseren nøyaktig dit. Jeg er mer interessert i å sette i gang en prosess. Tanker. Følelser. Gjenkjennelse eller det motsatte. Synes det er mer interessant enn konklusjoner. Det handler vel om den undersøkende holdningen jeg har også til tekst. Ting faller på plass underveis. Jeg synes godt at en bok kan overrumple leseren. Forfatteren trenger ikke skrive med en forutsetning om at absolutt alle skal høre til blant leserne. Det er lov å gi leseren tillit til å nærme seg selv, forklarer hun.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Identitet

En «mørk dystopi» ble «Nord» kalt på forlagets presentasjon tidligere i høst. Merethe Lindstrøm synes egentlig det er en ganske bra oppsummering.

– Det er en dystopi. Og så har jeg vært opptatt av fabler mens jeg skrev. Ikke i moralen fabelen ofte byr på, men i det underlige og eventyraktige ved dem. Jeg identifiserer meg veldig med hovedpersonen, den unge gutten. «Nord» handler mye om identitet. Om å komme fra et sted og lengte etter mening. Hvem er man som flyktning, altså underveis? Jeg ville utforske dette at identiteten varierer etter hvor man er og hvem man er sammen med, sier hun.

Den unge hovedpersonen har noen vingelignende utvekster på skulderbladene. Ser annerledes ut.

– Han forklarer veldig mye i livet sitt ut fra den annerledesheten. Og egentlig er det svar like godt som noe annet, på det absurde i at noen behandles på ett vis, og andre på et helt annet. Også i krig. Identiteten vår er omskiftelig, sårbar.

Mer fra Dagsavisen