Annonse
Thomas Quick, eller Sture Bergwall (med caps), under befaringen i Fjell i Drammen i 1996, etter at han påtok seg skylden for å ha drept Therese Johannessen (9). Nå blir historien om Quick spillefilm.

Nå lages filmen om Thomas Quick

Historien om Thomas Quick blir spillefilm. Et sentralt element i «Quick» blir Therese-saken i Drammen, som den svenske seriemorderen som ikke var morder, påtok seg skylden for.

Annonse
Kultur

 

CANNES (Dagsavisen): – Norge er et land som er viktig for oss i denne fortellingen, og historien om Therese Johannessen i Drammen er selvfølgelig noe som står helt sentralt i historien om Thomas Quick. Det ble også en nøkkelsituasjon i opprullingen av det som etter hvert skulle vise seg å være sannheten, sier den svenske filmskaperen Mikael Håfström, kjent fra filmer som svenske «Ondskan», Hollywood-filmer som «Derailed» og TV-serien «Bloodline».

Dagsavisen møter han under skyfrie forhold utenfor en villa i Cannes, men historien han nå skal lage film av er bekmørk. Sture Bergwall, bedre kjent under navnet Thomas Quick, påtok seg i løpet av 1990-tallet skylden for 39 drap i Sverige, Norge og Finland mens han var underlagt tvungent psykisk helsevern. Han ble dømt for åtte av dem, hvorav tre i Norge.

I 1998 ble Bergwall dømt for drapet på 9 år gamle Therese Johannessen, som forsvant fra Fjell i Drammen i 1988. Bergwall skal ha lest en notis i en avis om forsvinningssaken som skapte store overskrifter i norsk presse. Han påtok seg også skylden for drapene på Trine Jensen i 1981 og Gry Storvik i 1985, men ble frikjent for alle etter at han trakk tilståelsene i 2008, og det ble fastslått at alt han hadde fortalt var løgn.

Les også: Provoserende om Bergwalls skjebne

Logisk brist

– Et aspekt i denne historien er bristen på logikk, hvordan en massemorder oppfører seg. Enten myrder de prostituerte, unge menn eller unge kvinner. En ting er at Thomas Quick skulle ha myrdet et vidt spekter personer, men at han skulle ha dratt til Norge og myrdet en liten jente var jo helt utenfor all logikk. At han ble trodd på dette er jo enda mer utrolig, sier Håfström.

– Så hvorfor kunne det skje etter din mening?

– Det er jo selve det sentrale spørsmålet, hvordan kunne politi, rettsvesen og psykiatri i Sverige og Norge se bort fra all elementær logikk. Hvorfor, nei det finnes det ikke noe klart svar på, men jeg tror det var et behov for en som Thomas Quick, som kunne fylle noen av de hullene som fantes i rekken av saker som forble uoppklart. Men samtidig er det viktig ikke å underslå det faktum at Quick selv var en medspiller og benyttet seg av at aktorat og psykiatri arbeidet ut fra teorien og overbevisningen om at Quick var skyldig fordi han sa han var det.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Bygger på bok

Filmen bygger på den svenske gravejournalisten Hannes Råstams bok «Tilfellet Thomas Quick: En seriemorder blir skapt», som kom på norsk i 2012, og filmens handling følger Råstams opprulling av saken. David Dencik («Fasandreperne», «Top Of The Lake») skal spille Thomas Quick, mens Jonas Karlsson («Beck») spiller Hannes Råstam.

I boken beskriver Råstam blant annet hvordan han dro til Drammen og fikk overlevert politiets egne videoopptak fra befaringen med Thomas Quick på det påståtte drapsstedet og i grustaket der han hevdet han hadde gravd ned Therese.

Opptakene viste i hvor stor grad Quick var og ble neddopet mens befaringen pågikk.

– Vi vil filme i Drammen, absolutt. Det er viktig for oss at vi oppsøker de reelle stedene, sier Håfström.

– Råstam har gått bort, hans kamp mot kreften er også et aspekt av denne fortellingen, men boken og dokumentarfilmene finnes. Det er viktig å understreke også i norsk sammenheng at den filmen vi skal lage ikke er en dokumentar, men en fiksjonsfilm. Det betyr at vi kan gå utenfor virkeligheten og finne en annen dimensjon i historien. Et eksempel på et slikt drama er «Frost/Nixon», sier han med henvisning til Ron Howards filmatisering av dramaet rundt den britiske journalisten David Frosts legendariske TV-intervju med Richard Nixon.

– Det er en scene i «Frost/Nixon» der Nixon ringer Frost midt på natten. Det er sannsynligvis den beste scenen i hele filmen, og en av de få som ikke er forankret i virkeligheten. Men i vår historie har vi en sannhetssøkende journalist, som gjennom sine subjektive påstander finner en sannhet bak Quick-saken. Det er den vi lener oss på i filmen, fastslår Håfström, som sier at han ikke har hatt mer kontakt med virkelighetens Sture Bergwall enn at Bergwall vet at det lages film om ham.

Til pårørende

– Det finnes fortsatt eksperter og mennesker som mener at noe må Bergwall ha gjort for at historien er blitt som den er, men det er ikke min holdning. Han var ingen engel, og han har begått alvorlige overgrep. «Quick» handler ikke om å renvaske Sture Bergwall som person, men om det faktum at han ikke myrdet alle han tilsto drapene på. Og så er det en rekke mennesker som av den grunn igjen aldri fikk rede på hva som skjedde med deres nære og kjære.

– Hvilket ansvar har man som filmskaper overfor de pårørende som sitter igjen og som på grunn av Quick fikk feil svar eller ikke svar i det hele tatt fordi etterforskningen stanset ved hans tilståelser?

– Vår film er tilegnet mordofrene og mordofrenes pårørende. Det vi skal fortelle mener jeg er sannheten, men samtidig finnes det mange som sitter igjen som den tapende part, som på grunn av denne forferdelige bristen hos påtalemaktene og i det psykiatriske apparatet aldri vil får svar på hva som skjedde med deres kjære. Den sympatien kjenner jeg sterkt, men jeg har heller ikke noe problem med å blottlegge den objektive sannheten i Quick-saken.

– Hva er din oppfatning av Quick, eller Sture Bergwall?

– Som alle mennesker er han kompleks, men han er også en unik person som havnet i problemer tidlig og som begikk overgrep og forbrytelser som gjorde at han havnet på Säter (svensk psykiatrisk institusjon. red.anm.). Han var en dypt ensom mann som greide å manipulere seg inn i det man kan kalle en perfekt storm av havarerte ekspertvurderinger fra politi, psykiatere og rettsapparat.

– Da Sture Bergwall besøkte den norske journalistkonferansen SKUP i 2014, etter at han var løslatt fra tvungent psykiatrisk helsevern, forklarte han tilståelsene med at gjennom dem fikk han oppmerksomhet og narkotika.

– Det fascinerende med han er at han lykkes å senke et helt samfunnssystem. Oppmerksomhet er noe alle vil ha, ikke alle har det samme behovet for narkotika, men for han var det veldig viktig, og historiene han fortalte om drapene ga han privilegier, tilgang til så mye narkotika han ville ha og et større handlingsrom. Det finnes en enkel sannhet i dette, men den dypere sannheten er at ansvarsfulle samfunnsstøtter totalt lot seg forlede.

Les også: Vender tilbake til åstedet

Annonse