Nå er også lesing blitt noe man gjør sammen med andre på nett

Sosiale medier gjør det lett å dele leseopplevelser med folk verden over. Målet er økt leseglede. Men kan bokklubber også virke motsatt?

– Om man blir en bedre leser av å gjøre lesingen til en sosial aktivitet? Det vet jeg ikke. Men jeg tror jeg blir en litt bedre leser av å tenke meg litt om mens jeg leser, fordi jeg vet at vi skal snakke om boka i bokklubben, sier Siri Vilberg til Dagsavisen.

Hun er det hun selv kaller «en slags administrator» for den digitale lesesirkelen «En slags bokklubb» på Facebook.

Les også: Bokanmeldelse: «Min søster er seriemorder» av Oyinkan Braithwaite: Morsomt fra Nigeria (DA+)

Først blogg

Ideen fikk Vilberg da hun skrev om bøker på bloggen hun hadde før:

– Jeg fikk god respons når jeg skrev om det jeg leste, og syntes det var hyggelig å lese folks tanker i kommentarfeltet. Så for å utvide diskusjonen, laget jeg Facebook-gruppa «En slags bokklubb», forklarer Vilberg på telefon fra Harstad, der hun bor.

Trygt hjørne av nettet

Lenge var de rundt hundre medlemmer. Nå, nesten fire år senere, teller gruppa nesten tusen.

– Man må søke om å bli med. Men jeg godkjenner alle nye medlemmer, så lenge de oppfører seg fint. Så langt har jeg kun måttet kaste ut et par stykker, bare en av dem for dickpics. Jeg er veldig fornøyd med at vi har klart å skape et sted på internett der folk gjerne kan være uenige om bøkene vi leser, men hvor man likevel diskuterer på en hyggelig måte. Det er god stemning i vårt hjørne av internett, sier Siri Vilberg.

Les også: Krimår uten kanoner: Dette er våren for å teste ut et par nye krimforfattere

«Gamle» bøker

I februar har «En slags bokklubb» lest og diskutert argentinske Mariana Enriquez’ novellesamling «Ting vi mistet i brannen» fra 2016, som kom i norsk oversettelse våren 2017. Det siste par månedene har de blant annet lest «En halv gul sol» av nigerianske Chimamanda Ngozi Adichie, «Jeg lever et liv som ligner deres» av norske Jan Grue og klassikeren «Sommerboken» av svensk-finske Tove Jansson.

– Vi prøver å lese bøker som er lett tilgjengelige for det fleste. Det betyr i praksis at vi sjelden velger de aller nyeste, for da er det ofte så lang kø på biblioteket, og høy pris i bokhandelen. Fordelen med det er at aktualitetshypen rekker å legge seg litt. På Instagram kan det av og til virke som om «alle» leser nøyaktig de samme, aller nyeste bøkene helt på likt, siden så mange der får gratis leseeksemplarer av nye bøker, sier Siri Vilberg.

Les også: Hun skrev som en blogger lenge før internett var oppfunnet

Forlagsdrevet lesesirkel

For forlaget Aschehoug er det tvert imot, og kanskje ikke så uventet, de aller nyeste bøkene som blir dratt fram i deres nystartede digitale lesesirkel.

– I stedet for at vi bare gir ut boka, og det var det, så inviterer vi nå til en samtale rundt den. Noen av oss i forlaget lager et introduksjonsinnlegg i Facebook-gruppa «Det må du lese», og så inviterer alle interesserte til å komme med sine tanker, sier Vidar Strøm Fallrø, som er utviklingsredaktør i Aschehoug, til Dagsavisen.

I «Det må du lese» er det også fritt fram for at medlemmer kan skrive innlegg om andre bøker fra andre forlag, ikke bare månedens bok.

Oversatte bøker

I januar leste Aschehougs lesesirkel amerikanske Jesmyn Wards «Syng, gravløse, syng», og i februar amerikanske Ta-Nehisi Coates’ «Vanndanseren». Siden kommer «Krigslys» av canadiske Michael Ondaatje, og «Powwow» av amerikanske Tommy Orange.

– I første omgang har vi valgt oversatte romaner. Det har egentlig ikke vært noe kriterium, men i første runde er alle nordamerikanske stemmer, og flere av bøkene belyser sider ved det amerikanske samfunnet, som rusproblematikk, slavetida, og urbefolkningens kår, sier Strøm Fallrø.

Ekte begeistring

Ett av de overordnede målene med den digitale lesesirkelen, og med flere av innleggene på Aschehougs egen blogg, «Ugla», er å vise at det egentlig ikke tar så mye tid å lese en roman.

– Vi ønsker at dette skal være helt uten terskel, der folk får bli med enten de har lyst å dele tanker rundt boka vi leser, eller la være. Så langt har vi over tusen medlemmer på «Det må du lese». Men det er selvsagt ikke alle som er like aktive. For oss i forlaget er dette en anledning til å dele litt av vår ekte begeistring for noen av bøkene vi gir ut, sier utviklingsredaktøren.

Siri Vilberg i «En slags bokklubb» anslår at rundt femti til hundre av bokklubbmedlemmene faktisk leser månedens utvalgte bok, mens resten er passive gruppemedlemmer på Facebook.

– Mange leser boka uten at de har lyst å skrive noe, eller legge ut bilder av den. Det er en av de bra tingene med en digital bokgruppe, synes jeg, at alle kan være med og følge diskusjonen uten at man må si noe. Det handler bare om å lese, og gir rom for å dele det man eventuelt har lyst til å dele, sier hun.

Prestasjon?

Men er det egentlig utelukkende positivt at lesing, som tradisjonelt har vært en ensom aktivitet gjort alene med ens egne tanker, blir enda en sosial «prestasjons-aktivitet» der resultatet skal deles digitalt?

– Jeg tror folk har lyst å snakke om det de opplever. Det er ingen motsetning mellom å sitte stille og konsentrert alene og lese, og å snakke sammen om det etterpå. Sosiale medier gjør det bare enklere å finne noen å snakke med, uavhengig av geografi eller fysiske treff, sier Vidar Strøm Fallrø i Aschehoug.

Ikke kritikk

Siri Vilberg i «En slags bokklubb» forstår godt hvor spørsmålet kommer fra. Sveiper man gjennom bokbildene på Instagram, eller er innom diskusjonene på Facebook, kan det lett virke som om «alle andre» ikke bare leser en tjukk bok omtrent daglig, men også rekker å ta lekre bilder av boka dandert med blomster og kaffekopper, før de forfatter velformulerte innlegg på Facebook.

– Jeg trenger ofte pause fra internett selv, jeg, og kan bli litt stressa av hvor mye andre tilsynelatende leser. Kanskje kunne jeg like gjerne lest en proff anmeldelse av boka, og fått like mye – eller mer – utav den som jeg gjør av diskusjonen i bokklubben. Det er jo synd om noen tror at de fine bildene på Instagram, eller det jeg legger ut på Facebook, er ordentlig litteraturkritikk, sier hun.

Fordel: variasjon

Men hun lander på at det er mer bra enn dårlig med sosiale lesesirkler likevel.

– Jeg vet i hvert fall at jeg leser mye mer variert nå enn jeg ville gjort uten «En slags bokklubb». Jeg blir tipsa om bøker jeg ikke ante at fantes, og blir motivert til å plukke opp forfattere jeg ellers ikke ville prøvd meg på. Det er jeg takknemlig for, sier Vilberg.

Les også: Bokanmeldelse. Linda Boström Knausgård: «Oktoberbarn»: Depresjon og skilsmisse (DA+)