Nå bestemmes dødshusets skjebne

Offentliggjøringen vil, ifølge ulike kilder, skje fredag ettermiddag. Det er en klassisk strategi for å dysse ned saker man ønsker minst mulig publisitet rundt. Derfor er det grunn til å anta at beslutningen er negativ for dem som ønsker å beholde området rundt Edvard Munchs Ekely mest mulig intakt. Sveitservillaen den verdensberømte kunstneren bodde i de siste årene av sitt liv er revet av Oslo kommune, men vinteratelieret (tegnet av den nasjonalt viktige arkitekten Henrik Bull) står fortsatt.

Det er stor aktivitet med utstillinger og arrangementer for publikum i atelierbygget. Og fra bakken utenfor ser man rett ned på Kikutkollen, friområdet der Selvaag-gruppen ønsker å bygge kunstnerbolig for Bjarne Melgaard. Den er et spektakulært stykke arkitektur, tegnet av arkitektkontoret Snøhetta, og bygget vil både dominere området og tiltrekke seg mange (arkitektur-)turister.

Jeg har gjennom hele denne saken fremholdt at dette dreier seg om fredningen av området rundt Ekely. Og om fredningsinstituttets fremtid. Saken dreier seg ikke om kunstneren Bjarne Melgaard, som har tenkt å flytte inn på Kikutkollen hvis huset blir bygget. Navnet hans blir ikke engang nevnt i utbygger og tomteeier Selvaags søknadspapirer. Hans person og kunst er uten betydning for mitt standpunkt. Som kunstanmelder er jeg både positiv og kritisk til hans kunstnerskap, som jeg uten tvil vil karakterisere som ett av Norges viktigste.

Arkitekturen er også av ypperste klasse. Jeg håper virkelig at bygget blir oppført. Bare ikke på Kikutkollen. Snøhetta-partner Kjetil Trædal Thorsen, som har endret prosjektet flere ganger, påstår at det ikke kan bygges noen andre steder. Melgaard har uttalt til Aftenposten at huset ikke trenger å stå på Ekely: «– Det var en tomt som var ledig og mulig å ha det prosjektet på. Det er ikke sånn at det er om å gjøre å ha det på Ekely, sier han.»

Byantikvaren har behandlet saken to ganger. Begge ganger har de gitt en positiv innstilling. Byantikvar Janne Wilberg har fremstått som prosjektets entusiastiske klakør. Etter den første behandling fikk etaten saken i retur fra Riksantikvaren med beskjed om at utbyggers søknad «mangler vesentlig dokumentasjon.»

Nå har Riksantikvaren hatt saken til behandling for andre gang. Hva riksantikvar Jørn Holme beslutter er helt åpent. Kritikerne mener at spørsmål rundt meget sjeldne og utrydningstruede plantearter, som bare finnes på denne tomten, ikke er hensyntatt. Det er også flere logiske brister i de antikvariske myndighetenes vedtak om tomten, fredningsområdet og nabolagsblokkene på nedsiden av Kikutkollen.

De to viktigste momentene som taler mot en utbygging (i tillegg til de rødlistede plantene) er husets visuelle inngrep i utsikten fra vinteratelieret, og privatiseringen av et friområde som brukes flittig. Når man bygger en flere hundre kvadratmeter stor, sort villa på en relativt trang tomt som er den siste, uberørte oasen i et sterkt presset boligområde, er det liten tvil om at området blir privatisert. Halvparten av tomten er en 16 meter høy kolle, mens huset vil okkupere størstedelen av den flate halvparten.

Tilhengerne av utbyggingen har brukt ulike argumenter, fra Melgaards utskjelling av naboene i kunstnerkolonien på Ekely, til Thorsens påstand om at tomten er regulert til boligformål. Det har stått en sveitservilla på tomten. Den ble revet i 1989. Etter at halvparten av tomten ble fredet som del av områdereguleringen rundt Munchs Ekely ble den delen som Selvaag eier regulert til friområde. Thorsen har også sagt «Det føles mer som et angrep på en kunstner enn det føles som noe genuint i retning av å forsvare en Munchs arv.»

Utbyggingsmotstanderne kan ha ulike beveggrunner for sitt engasjement. Det er uansett liten tvil om at bygget er et høyverdig kunstprosjekt som fortjener å oppføres – et annet sted. Huset stikker 16 meter til værs. Det er like høyt som kollen det skal stå ved siden av. Hvis det ikke er et vesentlig inngrep i landskapsrommet rundt og utsikten fra Munchs atelier, da vet ikke jeg hvordan det skal forstås.

Jeg har tidligere fremholdt at hele tomten burde vært fredet. Riksantikvaren gjorde en tabbe da de i sin tid fredet bare den ene halvdelen av tomten. Det første forslaget plasserte bygget godt inn i fredningssonen, det skulle graves ut store masser under kollen, og det skulle bygges tårn på toppen. Nå ligger huset rett utenfor fredningslinjen. Like fullt griper det inn i fredningssonen fordi det vil dominere området totalt. I praksis vil det ikke være noe igjen av fredningens intensjon.

Hvis Riksantikvaren går i mot forslaget vil utbygger ganske sikkert prøve andre muligheter. Hvis han gir sin tillatelse vil motstanderne ta saken videre i systemet. Det mest dramatiske er at et ja åpner for omkamp i tilsvarende saker. Dermed blir hele fredningsinstituttet truet innenfra. Perspektivet er skremmende, ikke minst fordi vi ser at Riksantikvarens myndighet er blitt redusert de senere årene. Denne saken er vi ikke ferdig med.