Kultur

Mye mer enn flotte farger

Han har malt Norges nasjonalmaleri, han har forårsaket fredningen av «halve» Røros, og han nøt stor, internasjonal suksess. Utstillingen om Harald Sohlberg er en ren fornøyelse.

Dagsavisen anmelder

Bilde 1 av 3

UTSTILLING

Harald Sohlberg

«Uendelige landskap»

Nasjonalgalleriet/Nasjonalmuseet, Oslo, 28/9 – 13/1 2019

Farger! Sjelden har du sett så sterke farger som de du finner i Harald Sohlbergs malerier. Å kalle ham en kolorist er et understatement. Han brukte farger på en måte som du knapt har sett maken til. Neonfarger blir bleke i møtet med hans dramatisk gule himler. Det er ikke det minste rart at disse bildene er populære. Så er da også utstillingen en suksess allerede.

«Vinternatt i Rondane» er ubestridelig ett av Norges mest kjente bilder gjennom tidene. NRKs lyttere kåret det til vårt nasjonalmaleri i 1995. Men det er langt fra det eneste kjente maleriet i denne utstillingen. Hans «En blomstereng nordpå», de ikoniske maleriene fra Røros og de glødende himlene sett fra Akershus festning er alle motiver som publikum vil kjenne igjen og begeistres over på nytt.

Det er flere grunner til å se denne utstillingen. For det første blir det antagelig flere tiår til neste anledning til å se en så bred presentasjon av Harald Sohlberg (1869–1935) igjen. En annen grunn er fordi utstillingen gir så mye mer enn bekreftende nikk til bilder du kjenner fra før. Gjennom en kombinasjon av kronologisk og tematisk oppbygging sørger kurator Mai Britt Guleng for å gi ulike innganger til historien.

Harald Sohlberg vokste opp i en håndverkerfamilie, og han startet utdannelse for å bli dekorasjonsmaler. Men 20 år gammel fikk han farens tillatelse til å gå over på kunstlinjen. Den tekniske bakgrunnen ga ham gode hjelpemidler som kunstner. I utstillingen får du innblikk i ulike håndverksteknikker som understøttet og gjorde arbeidet lettere. Du får også påpekt kunstnerens symbolistiske tendenser, forskjellige komposisjonsprinsipper med ulike perspektivlinjer i samme bilde, pluss fargenes betydning og hvordan Harald Sohlberg bygde opp sine bilder rundt én hovedfarge. Et annet interessant element er at han valgte å fjerne mennesker fra bildene sine. Han reiste til Røros for å male arbeidere, men endte opp med å male mennesketomme bylandskap.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

De vakre Røros-maleriene med tydelige konturlinjer er blitt stående som ikoniske bilder i norsk kulturhistorie. Det var med direkte henvisning til dem at Norges første riksantikvar, Harry Fett, fredet en hel husrekke ved Røros kirke i 1922. Det var andre gang i Norges historie det skjedde. Første gang var Bryggen i Bergen.

Ikke minst gir den særs grundige presentasjonen av «Vinternatt i Rondane» (også kjent som «Vinternatt i Fjellene»,1914) en unik mulighet til å forstå hvor mye arbeid som kan ligge bak ett enkelt bilde. Sohlberg oppdaget motivet første gang i 1899, under en «gutta-på-tur»-aktig skitur med noen venner. Han brukte 15 år på arbeidet med å studere og perfeksjonere motivet. I utstillingens siste rom vises flere varianter av maleriet, et stort antall skisser, grafiske verk, fotografier og tekster. Alt sammen presentert på en oversiktlig og forståelig måte. Du får til og med anledning til å sitte ned (!) foran det ikoniske maleriet, som i sluttversjonen måler 160 x 180,5 centimeter.

Nå skulle det vise seg at alt ikke gikk rett til himmels. «Vinternatt i Rondane» ble riktig nok en kjempesuksess da det ble vist første gang på Jubileumsutstillingen på Frogner i 1914 (til hundreårsjubileet for Grunnloven). Men da var Harald Sohlberg allerede utenfor tiden. De norske Matisse-elevene fikk sitt gjennombrudd på Høstutstillingen i 1909, og etter hvert som deres innflytelse økte ble Sohlbergs fargebruk og laseringsteknikk (han brukte forskjellen mellom blank og matt maling bevisst) oppfattet som umoderne. Da modernistene for alvor hadde befestet sin posisjon ble Harald Sohlberg og enkelte andre kunstnere forvist til Nasjonalgalleriets tredje etasje i 1921. Sohlberg omtaler degraderingen i sine brev, og det må ha vært et hardt slag.

Dette eksemplet viser hvordan kunst- og kulturlivet alltid har vært styrt av trender og motefenomener. Heldigvis har Harald Sohlbergs kunst gjenvunnet sin status. Han var en stjerne i sin samtid, og maleriene hans er for lengst tatt inn igjen i vår nasjonale kanon. Når denne utstillingen senere skal ut på tur til London og Wiesbaden i Tyskland er det grunn til å tro at han vil bli oppdaget internasjonalt på samme måte som Peder Balke ble for fire år siden. At potensialet er der vises ved at den toneangivende New York-kritikeren Jerry Saltz (som fikk Pulitzer-prisen i våres) har vist Sohlberg-bilder på sin Instagram-konto.

I sin samtid var Harald Sohlberg vår største kunststjerne ved siden av den seks år eldre Edvard Munch. Utenlands fikk han medaljer og utmerkelser i hopetall. En versjon av «Vinternatt i Rondane» var på turné i USA. Han solgte bra og ofte til høye priser. Ett maleri ble solgt for en pris tilsvarende 800.000 kroner i dagens pengeverdi. Men fordi han jobbet omstendelig og detaljorientert fikk han aldri samlet nok malerier til å ha en separatutstilling. Han administrerte salg av bildene selv, og opererte med prislister for grafikken. Dette er det vist eksempler på i utstillingen.

«Uendelige landskap» er første gang hele kunstnerskapet vises i en stor utstilling. Det fine (eller det beklagelige – alt etter hvordan du ser det) er at det er mer å ta av. Grafikken er tynt representert, og fotografiene hans er nesten ikke vist. I katalogen skriver nylig avgåtte avdelingsdirektør Nils Ohlsen (som nå er blitt direktør for Lillehammer Kunstmuseum) om fotografiene. Han påpeker at de har kvaliteter i seg selv, men at Sohlberg ikke vurderte dem som kunstverk. Det har han felles med Edvard Munch, hvis fotografier i de senere år er blitt vist i flere utstillinger.

Nils Ohlsen skriver at det er å håpe at norsk og nordisk fotokunsthistorie vil bli viet større oppmerksomhet. Én grunn til det finner jeg i Harald Sohlbergs nattmotiv «Et hus ved kysten» (1906). Det er et nydelig maleri som til daglig befinner seg i The Art Institute of Chicago. Det er malt etter et fotografi tatt ved Slagentangen i Vestfold. Jeg synes fotografiet, som bare er gjengitt i katalogen, står godt ved siden av maleriet. Huset er plassert helt nederst i kanten, og fotoet er høyere slik at det legges enda større vekt på trærne. Fotografiet uttrykker noe annet enn det han ville ha frem i maleriet, men det er minst like bra, om ikke bedre. Så her er det mye å oppdage.