Kultur

– Mye er uskrevet i skrivingen min

Det vanskeligste med skrivingen er å finne inngangen til en ny tekst, den åpningen som leder helt gjennom og ut til den andre siden, skriver romanaktuelle Bjørn Arild Ersland om nettopp det å skrive.

Jeg tenker på bøkene mine som små granbarhytter, slike hytter du kan finne, hvor barn har lekt inni skogen et sted. De kan være innredet med soveplass og kokekrok og bord og benker og kanskje står det en sølekake på bordet. Hyttene var ment å skulle vare den tiden leken varte. Senere er de forlatt og barna er dratt videre til en annen lek. Jeg tenker at bøkene mine er som en stabel av slike granbarhytter. De er spor av lek gjennom mange år. Det er tekster jeg har innredet og lagt igjen. Selv er jeg langt over alle hauger og inni nye og uferdige tekster. Det er her jeg vil være. Jeg roter rundt i det som kanskje blir en ny fortelling. Her setter jeg tingene på plass, flytter på dem og setter dem tilbake der de stod. Det er slik jeg har hatt det den siste tiden, jeg er nettopp ferdig med en ny roman. Det er en fortelling som jeg for noen måneder siden ikke visste om. Boka ble til som i en raptus. Jeg skrev og skrev og den siste dagen så jeg plutselig at teksten gikk opp. Jeg så at det kunne bli en bok, etterpå sovnet jeg på flekken. Jeg må ha tatt meg helt ut. Da jeg våknet igjen visste jeg ikke hva jeg hadde laget. Var det en barnebok eller en roman for voksne? Jeg sendte manuset til Karl Ove Knausgård, redaktøren min, og han svarte like etter. Det er en nydelig tekst, skrev han.

Når slike ting skjer, tenker jeg at jeg har flaks. Og det har skjedd før, at jeg har satt meg ned og skrevet en bok uten for mye fiksfakseri. Jeg forstår ikke hvordan det er mulig.

Kontoret mitt står ute i hagen. Det er nesten tomt. De viktigste tingene er en stol, et bord, en divan og en bærbar datamaskinen. Jeg har ingen gule lapper eller planer for hva jeg skal skrive. Jeg skriver på ulike tekster samtidig. Jeg kan jobbe med det ene prosjektet om formiddagen og et annet senere på dagen. Det svever en slags GPS over hodet mitt. Den holder orden på de løse bitene. Jeg tenker at jeg roter, men har en intuisjon jeg stoler på. Tekst blir forkastet, enten av meg eller av redaktøren og nye tekster kommer til. Så varer arbeidsdagen fram til firetiden da jeg vekker katten som har sovet på divanen. Sammen går vi inn på kjøkkenet der jeg lager middag til familien.

Det vanskeligste med skrivingen er å finne inngangen til en ny tekst, den åpningen som leder helt gjennom og ut til den andre siden. Oppskriften jeg brukte i forrige bok virker aldri i den nye. Heldigvis har jeg Spotify og gode høyttalere, jeg tar en tur ut til postkassa for å se om posten er kommet, jeg sover litt på divanen og i blant skjer det ingenting. Jeg går med en urolig følelse av å være en elendig håndverker.

Skrivingen er et håndverk som vanskelig lar seg forklare. Det er som om hele mitt forfatterskap er limt sammen til seg selv. Det likner den avisen jeg kommer inn med når lokket på postkassa har stått åpen og avisen er helt våt og sidene er klistret i hverandre. Hvis jeg blar, går avisen i oppløsning. Eneste løsningen er å la avisen ligge til tørk på baderomsgulvet. Den trenger tid for å komme til seg selv igjen, slik jeg har brukt tid til å skrive denne teksten. Gradvis har lag av skrivingen min latt seg skille i fra hverandre.

Tematisk spriker bøkene mine i alle retninger. Samtidig bygger de på hverandre. Romanene henger sammen med bildebøkene og sakprosaen min er full av skjønnlitterære grep. Den siste sakprosaboka mi er «Bjørnen sover», en bok for barn om bjørn. Noen vil kanskje tenke at de skjønnlitterære grepene i en bjørnebok handler om å gi bjørnen menneskelige trekk. Bjørnene kan for eksempel tenke og kommunisere seg i mellom. Personlig liker jeg ikke den type menneskeliggjøring i sakprosaen. Det er heldigvis mye annet fra skjønnlitteraturen som kan brukes for å skrive litterær sakprosa. Det mest nærliggende er det skjønnlitterære perspektivet. Tenk deg en bjørn som våkner i et mørkt hi for så å stikke hodet ut i lyset. Tenk hvor trøtt han er etter å ha sovet et halvt år, tenk på alle de nye luktene, alle lydene og den tunge og sultne kroppen som ennå ikke er helt våken. Mange av disse tankene skriver jeg ikke ned, men jeg må ha tenkt dem for å kunne skrive oppslaget om at bjørnen våkner.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Når jeg skrev om bjørnevåkningen tenkte jeg på katten. Jeg ser hvor trøtt den er og hvor kaldt det må være for katten å komme ut i regnværet. Jeg tenker at katten har det omtrent som meg når jeg våkner om morgenen, og som bjørnen når den våkner om våren. Kanskje er det bare fire linjer jeg skal skrive, noen av oppslagene har ikke mer tekst enn det, og de fleste tankene er det ikke plass til i teksten. Likevel må ordene støtte seg til disse tankene. Dette handler om et litterært blikk, en innlevelse og et perspektiv og et punkt jeg ser saksforholdet fra. En wikipediatekst om bjørnen som våkner ville vært helt annerledes enn den teksten jeg skrev på de fire første oppslagene i bjørneboka:

1.

Bjørnen sover.

Snøen har lagt et tykt teppe over skogen.

Nå er den helt usynlig.

Den bryr seg ikke om det er dag eller natt.

2.

Nå skal bjørnen bare sove.

Ingenting får lov å forstyrre den gode søvnen. Bjørnen er verken sulten eller tørst. Han skal ikke tisse eller bæsje.

Bjørnen skal bare sove.

Hver eneste dag og hver eneste natt.

3.

Snøen smelter.

Vinteren blir til en bekk som renner ut i elva.

Bjørnen kjenner hvor varm han er under pelsen. Hvor varmt det er under snøen.

Altfor varmt til å sove.

Så stikker han snuten ut i dagen.

Sola skinner.

Lyset er så skarpt at han nesten ikke kan se.

Bjørnen snuser med den store bjørnesnuten. Ute er det vår.

Alle luktene er helt nye.

4.

Bjørnen er så trøtt at han ikke orker å løfte på hodet.

Fluene surrer.

Elgene spiser bark fra trærne. Fuglene synger.

Akkurat nå er bjørnen verdens trøtteste bjørn.

Han rusler en tur for å våkne.

Mye er uskrevet i skrivingen min. Når jeg jobber med illustratører er det naturlig la store deler av fortellingen ligge i bildene. Men også i en tekst uten bilder er det viktig å ikke la teksten bli for tydelig. Jeg vil gi plass til lesernes egne erfaringer. Tankene deres er det viktigste i en god leseopplevelse. Teksten skal løfte og ikke stille seg i veien for det som kan oppstå.

I år har jeg vært forfatter i 20 år. En av de første bøkene mine var «Bygdebok for Utsira 1900 – 2000», en helt tradisjonell bygdebok. Den viser tydelig hvordan jeg kom fra et litterært stemmeløst sted og gikk inn i litteraturen. Jeg kom ut fra universitetet med en voldsom respekt for hvordan ting skulle være. Jeg hadde ennå ikke oppdaget at det ikke fins sannheteter. Litteraturen fra pensumlistene hadde dominert lesingen min, den sannheten som fyller pensumlistene. Med denne erfaringen skrev jeg mine første bøker. Om fyr, båtbygging og en bygd. Boka om Utsira var bestilt, formen var på mange måter bestemt. Miljøet rundt bygdebøkene har sterke meninger om hvordan en bok skal skrives og hva den skal inneholde. Det er eldre menn som setter reglene og i den tiden hadde jeg respekt for eldre menn. Hvordan finner man en litterær stemme fra et slikt utgangspunkt?

Både i bjørneboka og i utsiraboka pakker jeg ut et komplisert saksinnhold for leseren. Forskjellen er at jeg i Utsiraboka lot være å bruke litterære grep. Det var en kunst jeg ikke kunne på den tiden. I bjørneboka er de litterære grepene nærmest altoverskyggende. Skrivingen min er resultat av en årelang prosess hvor jeg har jobbet uten å ha en retning, men hvor jeg likevel har opparbeidet meg en stor erfaring.

Den første skjønnlitterære boka mi kom i 2001, året etter «Bygdebok for Utsira». Ideen til «Hugo og gressklipperen» (Omnipax, 2001) kom da jeg en formiddag syklet gjennom en park og fikk lyst til å klippe gresset. Teksten skrev jeg på under tolv timer, og manuset ble sendt til Anne Horn i Omnipax. Alt skjedde på under et døgn. Lenge mente jeg at fortellingen var noe jeg hadde funnet. Den lå et sted jeg syklet forbi, og så plukket jeg den med meg og skrev den ned i en vill fart. Teksten i den ferdige boka er lite forandret fra førsteutkastet. De neste bøkene ble til i lynende tempo, de også. En tanke ramlet inn i hodet, og så skrev jeg boka ferdig på noen dager. Det kom nye bøker hvert år. Annlaug Auestad illustrerte, og hun overtok prosjektene når siste punktum var satt i teksten. Vi kalte dem bildebøker, men mer presist er de å regne som illustrerte tekster hvor fortellingen i teksten er gjenfortalt i bildene.

Tenker man illustrasjonene som en kommentar til teksten eller motsatt, er det sikkert mulig å si noe om hvor viktig det ene eller andre elementet er i boka. Men i en god bildebok er det ingen elementer som kommenterer. Alt glir i hverandre og blir en helhet. I de første bøkene handlet tilpasningen av tekst og bilde om å finne steder i tegningene hvor teksten kunne plasseres uten å komme i konflikt med motivet. I dag vil jeg mye lenger. Jeg vil bort dit hvor ingen kan si hvorfor boka ble som den ble. Med et slikt mål er det lett å tenke at det beste resultatet kommer om både tekst og bilde lages av samme person, at boka vokser fram som fra et frø i en bildebokskaper. Men jeg tror at vi får noe ekstra når arbeidet deles på tre: forfatter, illustratør og redaktør. Bildebokteksten krever en presisjon som ligger tett på poesien. Sjangeren forutsetter en grunnleggende tekstforståelse som skal gi illustratøren en inngang til sitt eget arbeid. Jeg skriver til et uttrykk illustratøren kan jobbe med.

I en god bildebokprosess blir boka laget av en siamesisk trilling. Det ene hodet jobber med teksten, det andre er fokusert på illustrasjonene og det tredje er redaktøren. Hodene deler en ryggmargsrefleks, som reagerer på tekst og bilde uavhengig av hvilken rolle vi egentlig har i prosessen. Når en av oss ser at noe skurrer, gir vi beskjed. Da skjer det som regel at jeg eller illustratøren kommer opp med en løsning ingen av oss forutså da det svake punktet ble pekt på. Innspillene kan komme når som helst i prosessen, også etter at vi trodde at boka var på vei til trykkeriet. Første gangen jeg deltok i en slik «siamesisk prosess», var da vi laget «Det første barnet på månen» (Cappelen Damm 2009). Prosjektet startet som en tekst til en lettlestbok. Men så tok arbeidet en annen retning. Sammen med redaktør Geir Nummedal, kuttet vi mesteparten av teksten. Vi fant kjernen i fortellingen og delte manuset opp i tydelige scener, som igjen dannet grunnlaget for de ulike oppslagene.

Manuset på 15 sider ble redusert til to. Den videre kuttingen fortsatte da Lars Aurtande leverte tegninger som forholdt seg fritt i forhold til manus. Nye deler måtte kuttes, og andre deler måtte skrives om. I arbeidet med den nye teksten var det ingen vits i å gjenta de tingene Lars allerede hadde tegnet i sin fortelling. Til slutt satt vi igjen med 350 ord. Med så få ord blir det rikelig plass til at leseren også kan legge sine tolkninger inn i fortellingen. Jeg vil skrive den teksten som har rom for tolkning, der leseren slipper til med sine egne bilder. Kanskje må den siamesiske trillingen utvides til en firling. At alle må bidra med sitt for at bildeboka skal bli virkelig bra og det oppstår et samspill mellom forfatter, redaktør, illustratør og leser.

Fire ganger Bragepris-nominerte Bjørn Arild Ersland har skrevet en rekke bøker for voksne og barn.

Årets utgivelser er «Bjørnen sover» (Cappelen Damm), illustrert av Per Dybvig, og den lille romanen «Bekken», utgitt på Pelikanen forlag. På sistnevnte forlag har han også utgitt romanene «Store hendelser i liten skala» (2016) og «Hårfagre» (2017).

Dagsavisen trykker i samarbeid med Norsk Forfattersentrum et utvalg av deres «Forfatterforelesninger». Her Bjørn Arild Erslands forelesning på Litteraturhuset.

Mer fra Dagsavisen