Nye takter

Vilt og vakkert

Fra Highasakite til bestillingsverk på Moldejazz, men er'e jazz?

Dagsavisen anmelder

5

JAZZ

Kristoffer Lo + Trondheim Jazzorkester

«Savages»

Propeller

Jazzmusikere kan til tider gi oss andre dødelige dårlig samvittighet over det faktum at vi ikke produserer noe, hele tida. Tubaist Kristoffer Lo er en slik. Ved å skape bru mellom pop, rock og jazz, har Lo og hans tubaspill fått utløp i flerfoldige grupper og soloprosjekter, slik som Pelbo, Sunswitch og ikke minst Highasakite. I fjor vant han det årlige jazzstipendiatet fra Midtnorsk Jazzsenter, som ga muligheten til å skrive et bestillingsverk til Moldejazz 2014. Resultatet ble «Savages». Først en konsert, nå utgitt på plate.

«Savages» er Los uttalte forsøk på å lage musikk som ikke nødvendigvis er jazz, men hvor han samtidig ville benytte seg av alle de jazzmusikerne han ønsket. Det ble 12 utvalgte, satt sammen til Trondheim Jazzorkester (et navn som kun gis på lån i stipendperioden). Verket åpner med en smått disharmonisk chanting av ordene «Savages. You win!». En illevarslende åpning, men anslaget er ikke nødvendigvis representativt tonalt anslag for resten skiva. I likhet med Los andre prosjekter, beveger denne plata seg mellom flerfoldige uttrykksformer, stemninger og sjangre. Musikken er rolig, voldsom og hypnotisk dronende om hverandre. Det går fra det vanvittig vakre, som når Highasakite-vokalist Ingrid Helene Håvik forsøker å overbevise seg selv om at hun vil komme til å bli sammen med kjæresten sin igjen på «Fall in Love». Og direkte aggressivt på «Make Fame», der blåseinstrumenter går berserk over kaotiske trommer, gitar og, ikke minst, tuba dratt gjennom bassforsterkere.

I stedet for å følge rigide noter, har Lo gitt stor tillit til sine medmusikere, som alle flyter inn og ut av de forskjellige sporene med større eller mindre grad av improvisasjon. I stedet for streng instruksjon, virker det som om Lo heller har forsøkt å få musikerne til å formidle en gjennomgående frustrasjon og melankoli i verket. «Savages» er følgelig lyden av en slags trist lekegrind for Norges fremste, unge jazzmusikere. Og den låter særs vakkert.