POP
Beyoncé
"The Visual Album"
Son Music
Det er ikke ofte superstjerner slipper et album helt uten forhåndsannonsering. Ikke en skarve pressemelding kom før Beyoncés nye album var å få kjøpt - på nett. Det har vært mye snakk og rykter om et nytt album med Beyoncé i lang tid nå og nettforumer har stadig kommet med «nyheter» om et album fra MRS Carter. Så, plutselig dukket det opp ny plate på iTunes. Ikke bare det, de 14 nye låtene akkompagneres av 17 videoer. Dette kan jo være et godt påfunn for å booste platesalget, for betalingsviljen hos kundene er ikke all verden der ute. Det er jo flere som har gjort det samme før henne og sluppet videoer til et helt album. 50 Cent og Bon Iver for eksempel. Videoene i seg selv utfyller låtene, de, men det er nok mer et forsøk på å få kunder til produktet sitt enn noe annet. I seg selv er jo dette en god idé, om enn altså ikke ny. På 80-tallet var det vanlig å spille inn videoer til 12-er-varianter av albumversjonene. Duran Duran gjorde dette, for eksempel, og denne videoproduksjonen var en slags forløper til MTV. Det var egne klubber for videoer på storskjerm, et slags videotek, og Durans «Girls On Film» var blant de desidert mest populære - mye på grunn av de nakne damene. Og her fortsetter Beyoncé i samme spor. Hun har nemlig sparsommelig med klær i de fleste videoene og følger med det sin vante videoformel. Og det skal sies at man må være over snittet fan for å orke alle 17 av dem på rappen.
Det har jo gått litt trått med platesalget for Beyoncé de siste årene og hennes album er stadig blitt utsatt og slagerne har vært færre. Da hun var i Norge nå sist hadde hun dessuten en helt drøy kontrakt hun ville alle fotografer skulle skrive under på. Det vitner om en artist som ikke helt har kontroll over sin egen karriere, men forsøker samtidig å påvirke omgivelsene til å gå hennes vei, eller i det minste trekke i hennes retning. Hun er hakket mer pop og eksperimenterende denne gangen, men det er også både funk og soul her. Med supre gjester som Jay Z, Justin Timberlake, Pharrell og Neptunes, Drake, Frank Ocean og Timbaland er det ikke akkurat talent det mangler på her. Innimellom virker det som om Beyoncé ikke selv stoler hundre prosent på sine evner og må lene seg på de hun vet kan det her. Og da blir resultatet litt sprikende. Særlig er Beyoncés Prince-etterligning i «No Heaven» litt odd, mens noen av balladene trekker ned, for det er til tider balladetungt her. De beste låtene er altså de hvor hun har med seg en gjest, en som kan bryte opp lyduttrykket en anelse. Men hun bærer «XO» fint med sitt barnekor og, ja kan vi ikke si julestemning, samt voldsomme refreng. Den Frank Ocean-assisterte «Superpower» er nok en drøm for direktørene i plateselskapet, men det spørs om det blir den store hiten? For den sparsommelige produksjonen og barbershopfølelsen var nok ikke helt hva sjefene håpet på. Om dette er albumet som igjen skal føre Beyoncé til poptoppen er usikkert, men fansen blir nok fornøyd, selv om de muligens er noe færre enn før.