- Vi var høyere enn hoppbakken i Holmenkollen

Pretty Things ble startet av Phil May (sang) og Dick Taylor (gitar) i 1963. 55 år etter spiller de to fortsatt sammen. Taylor begynte allerede for 51 år siden i ei gruppe som kalte seg The Rolling Stones, sammen med Mick Jagger, Keith Richards, Ian Stewart og Brian Jones. Men Jones ville spille gitar, Taylor måtte skifte til bass, og sluttet etter noen måneder for å begynne på kunstskole. Der traff han Phil May, og startet nytt band.

Pretty Things ville bli større enn The Rolling Stones. Men mens Stones gjør seg klar for enda en arenaturne i Europa  spiller Pretty Things på klubben John Dee i Oslo. For bare noen år siden var de på Akkerhaugen Stasjon, en nedlagt jernbanestasjon i Sauherad, med plass til 90 av stedets 387 innbyggere. Eksotisk så det holder, men Det ser ikke akkurat ut som Pretty Things tilhører verdenshistorien. I rockehistorien har de mer å vise til enn mange vet.

LES OGSÅ: Et nytt livealbum presenterer Neil Young på toppen kunstnerisk, helt på bunnen følelsesmessig.

The Rolling Stones tjente godt på å være verre enn The Beatles. For Pretty Things ble gleden av å være de aller verste ikke fullt så lukrativ. De spilte den råeste og skitneste rhythm and bluesen i Storbritannia, og sånn så de ut også. Phil May hevdet at han hadde det lengste håret i England! Trommeslageren Viv Prince ble et dårlig forbilde for The Whos Keith Moon. Debutsingelen «Rosalyn» karet seg inn på nederste del av hitlistene i Storbritannia. Oppfølgeren «Don't Bring Me Down» ble nr. 10, men så var det slutt på hitlåtene. Ikke mye å skryte av, vil noen si. Men da David Bowie skulle hedre sine favoritter fra 60-tallets britiske beat på albumet «Pin Ups» valgte han én låt av hver fra grupper som The Kinks, The Who, The Yardbirds, Them og Pink Floyd. Bare Pretty Things var representert med to låter - «Rosalyn» og «Don't Bring Me Down».

Historien om Pretty Things kunne fort vært over. Men gruppa utviklet seg videre, ble psykedeliske i 1967, og nå kommer den fasen av karrieren deres det er mest spennende å høre igjen: I 1968 kom albumet «S.F. Sorrow». Som har gått inn i historien som det aller første konseptalbumet, eller rockeoperaen som det het til å begynne med. Før The Who kom med «Tommy» lagde Pretty Things denne sørgelige historien om Sebastian F. Sorrows liv fra fødsel til død, med sanger som for det meste helt fint kan høres hver for seg. - Etter to år som popband, med tre konserter hver kveld, satt vi fast i rundkjøringen. Vi måtte gjøre forandringer, og slik ble den merkverdige psykedelian på «S.F. Sorrow» til. Yngre band forteller oss alltid hvor mye det har inspirert dem, og bla, bla, bla. Det er vanskelig for oss å si selv hvor viktig det var, sa Dick Taylor en gang jeg snakket med ham.

[ LES OGSÅ: Van Morrison og Willie Nelson har gitt ut fem album det siste halvåret. Det ene bedre enn det andre. ]

«S.F. Sorrow» fikk en enda finere oppfølger: «Parachute» fra 1970. En populær myte gjennom mange år er at magasinet Rolling Stone kåret «Parachute» til årets album i 1970. Det stemmer sannsynligvis ikke, men det er en god tanke i et år med album som «After The Goldrush», «Layla And Other Assorted Lovesongs» og «Moondance». «Parachute» hevder seg godt i dette selskapet. Helt sikkert er det derimot at Knut Schreiner har utropt «Parachute» som viktig for lyden til sitt band Euroboys.

På 70-tallet fikk Pretty Things kontrakt med Swansong, plateselskapet til Led Zeppelin, og ga ut noen plater der, før de forsvant fra den offentlige oppmerksomheten. De har vært oppløst, men kommet tilbake igjen og igjen. I 1998 gjorde de en nyinnspilling av «S. F. Sorrow», live i Abbey Road der albumet opprinnelig ble til, med David Gilmour som gjestegitarist. Sannelig ble ikke Pretty Things norgesvenner også. De spilte på den første Ragnarock-festivalen i Holmenkollen i 1973, som internasjonal hovedattraksjon, for 30.000 mennesker, og vi ser dem i filmen. Phil May fortalte oss langt senere at han var høyere enn hoppbakken under konserten, og dette er kanskje ikke gruppas fineste stund. De gjorde også en av de siste konsertene på Vika-teateret i Oslo, før bygningen ble sprengt i lufta i 1986 - uten sammenheng for øvrig.

Deres høye beskytter i Norge var rockhistorikeren Willy B, som hadde Pretty Things som sitt største favorittband gjennom alle tider. I forbindelse med et intervju med Phil May ble Willy B passasjer på en hasardiøs biltur med sitt forbilde. Hans eneste trøst var hva det ville gjøre for ettermælet å bli funnet død i forsetet ved siden av sangeren i Pretty Things! Willy B overlevde, men døde likevel altfor tidlig for tre sommere siden. Denne artikkelen er til minne om ham!

[ LES OGSÅ: Mange år etter at Spinal Tap igjen gikk nedenom og hjem, gir Derek Smalls ut sitt første soloalbum. Nesten som en del av parodien. ]

Mot slutten av 60-tallet hadde The Pretty Things sideprosjektet Electric Banana. For å tjene litt ekstra laget de låter for B-filmer, som slett ikke hørtes så verst ut som oppdraget tilsa. Mange av disse kan høres på samlealbumet «Psychedelic Essensials». På låten «Eagle's Son» synger Phil May noe med «Death it wears a uniform», som Motorpsycho syntes hørtes ut som «The death defying unicorn». Selv om de fant ut at det ikke stemte, syntes de linja var perfekt som tittel på deres eget store konseptalbum fra i fjor.

Sånn er det med Pretty Things. De ble aldri store rockestjerner, men har likevel betydd mye for mange i årenes løp. Denne sidens beste tips for musikk for kommende varme dager  er å finne fram til «Parachute» på spilleren, og la de luftige harmoniene gjøre dagen så god som mulig. Når kvelden siger på vil deres skitne rytmer og blues fra 60-tallet komme bedre til sin rett.

(Denne artikkelen er en oppdadert versjon av en sak i forbindelse med en konsert på  Akkerhaugen Stasjon i 2013, en nedlagt jernbanestasjon i Sauherad, med plass til 90 av stedets 387 innbyggere.)