– Vi treffer tydeligvis et eller annet hos noen

De har lang fartstid innen norsk rock, men med det nye prosjektet Spielbergs er de framhevet som et av de hotteste nye bandene blant anerkjente internasjonale musikkmedier. Nå har Spielbergs sluppet debutalbum.

– Jeg merka at jeg ble veldig oppskjørta. Men det har gått ganske gradvis, selv om det har gått ganske fort. Jeg vet ikke. Vi treffer tydeligvis et eller annet hos noen.

Det sier vokalist, låtskriver og gitarist Mads Baklien, en av tre som utgjør det Oslobaserte indiebandet Spielbergs, sammen med Stian Brennskag, og Christian Løvhaug. I fjor var gruppa med på Dagsavisens anbefalte «14 av 140» før Bylarm, med begrunnelsen «I den grad det er mer igjen å gjøre med spenstig, massiv gitarrock peker oslogruppa Spielbergs seg ut fra den store massen».

Selv om medlemmene har lang fartstid som musikere med bakgrunn fra band som Team Me, Lukestar, Magnus Moriarty og Truls & The Trees, har det vært en intens start på det forholdsvis ferske prosjektet Spielbergs. Den internasjonale oppmerksomheten har vært overveldende. Tungvektere som NME, Stereogum og The Guardian har trukket det vesle indiebandets ferske debutalbum som et å se fram til i 2019. De tre singlene de har sluppet har blitt trukket fram på BBC 6 Music og vært nummer én på bloggen Hype Machine.

Les anmeldelsen her: «Punk, fuzz og dødsforakt fra Spielbergs» (DA+)

Avgjørende Trondheimstur

Noe mindre oppmerksomhet rundt trioen blir det neppe nå som albumet «This Is Not The End» er ute i den digitale og fysiske verden. Unnfangelsen har foregått i studioet til Tord Øverland Knudsen, bassist i The Wombats, og tidligere frontfigur i Team Me, Marius Drogsås Hagen.

– Det har vært veldig deilig, for de er veldig kreative og har deltatt i diskusjoner rundt låtene, begge to. De har også bidratt musikalsk på instrumenter, og generelt hatt mye betydning, forteller Baklien.

Den internasjonale appellen for Baklien og co., som startet Spielberg-karrieren med en rolig signering på det lille idealistiske selskapet Furuberget, hadde kanskje ikke kommet om det ikke hadde vært for en opptreden på Trondheim Calling i fjor. Der hadde Tiger-mann og Fysisk Format-sjef Kristian Kallevik tatt med seg to engelskmenn til spillejobben deres.

– Vi møttes etter gigen. De var fornøyde og spurte om de kunne holde kontakten. De sa de jobba med PR.

Følg Nye Takter på Facebook

Etter litt korrespondanse med PR-gutta, og noen sendte skisser og demoer, ville engelskmennene gjøre PR for Spielbergs internasjonalt. Det gikk enda noen måneder, før bandet sendte råfilene til det som skulle bli debutalbumet.

– Da svarte de at de hadde bestemt seg for å starte label, og ville gi ut oss som deres første utgivelse. De hadde tenkt den tanken ganske lenge. Vi ble katalysatoren som fikk litt bevegelse i drømmene deres, forteller Baklien.

Plateselskapet By The Time It Gets Dark ble starta og Spielbergs hoppa på.

– Vi tenkte det er helt perfekt å bli med på selskapet til noen ildsjeler som er helt i startfasen. Etter det har det bare rent inn.

God futt viktigst

Bandnavnet gir kanskje assosiasjoner til en av vår tids største filmlegender som fortsatt lager film, men bandet selv prøver egentlig ikke å låte som noe du tror du har hørt før.

– Det er mange band som lar seg påvirke av soundet til andre band de digger, og bruker det bevisst; «vi vil låte som det her». Det tror jeg ikke vi tenker så mye på. Det eneste som er viktig, i hvert fall for meg og resten av gjengen, er at vi prøver å lage bra låter på en naturlig måte som holder, rent låtmessig, og som har god energi, fres og futt. I utgangspunktet er alt lov. Når vi er i studio, prøver vi litt forskjellig, med amper, og bokser. Låter det kult, så gjør det det.

Prosessen ender gjerne med skippertak på tekstskrivinga før de skal inn i studio. Og det er Baklien som er hovedansvarlig.

– Da finner jeg på noe som betyr et eller annet, som har en sammenheng, forteller han.

Gjengangeren er angst og følelser. Den eksistensielle hverdagen.

– Jeg er en litt engstelig person. Jeg skriver også veldig mye om hvordan jeg oppfører meg mot dama mi og sånt, ler han.

– Men det er ikke sånn at alt er sant, at «faen, jeg krangla med dama mi i går!» Jeg tror den riktige beskrivelsen er at det er litt sytete. Jeg tror den røde tråden på skiva er at det er hverdagsangst og hverdagssyting.

Herlig livstrøtt

Akkurat nå har han lite tid til syting. Det koker litt for bandet som snart skal på turné og intervjurunde i forbindelse med albumslippet.

– Det er veldig mye som skal på plass i umiddelbar fremtid, forteller Baklien, som i likhet med makkerne Brennskag og Løvhaug skal ha plass til band innimellom det å ha et vanlig familieliv, og to barn på sju og tre og et halvt år, der den ene kan fortelle at det er møll i stua.

Selv tror vokalisten han ville vært nervevrak om den internasjonale oppmerksomheten hadde kommet på et tidligere stadium i karrieren. Nå vet derimot samtlige bandmedlemmer hva de går til.

– Det kommer ikke til å bli noen overraskelser, tror jeg. Det eneste vi har gjort nå, er å lage låter vi ville lage, og så har det kommet masse ting til oss. Jeg tror det handler mye om at vi har den erfaringen vi har. Noen sa til meg en gang tilbake at jeg har en herlig livstrøtthet i meg. Kommer det store ting, drar jeg det helt ned på et realistisk nivå og lar meg ikke opprøre på noen som helst måte, kan han fortelle.

– Jeg tror ikke det er noen fasit på hvordan man skal tenke.