New Order-frontfigur Bernard Sumner sto for et Øya-historisk høydepunkt fredag

Verdt å vente 35 år på New Order

Manchester-legendene New Orders konsert fredag kveld må bli stående som ett av høydepunktene på årets Øya-festival. På alle Øya-festivalene, egentlig.

 

6

KONSERT

New Order

Øyafestivalen, fredag

Voksne menn gråt, lo og holdt rundt hverandre da konserten gikk mot slutten og New Order tilslutt spilte sangen alle hadde ventet på. I inntil 35 år.

Forrige gang bandet spilte i Oslo var i 1981, i mellomtiden har Manchester-bandet blitt et av rockens, eller skal vi si dansemusikkens helt sentrale navn, gjennom en rik produksjon av klassikere i glansperioden 1982-1993. 
Når de først kom til byen igjen var det synd at de bare fikk en drøy time på seg. Og konserten var litt frontladet med sånn passe bra låter fra de siste ti årenes produksjon. Men fra og med «Bizarre Love Triangle» spilte de seg og publikum opp til store høyder.

Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook!

New Order er blitt en turnemaskin utover 2000-tallet (ingen skjønner helt hvorfor de ikke har spilt i byen før nå, eller hvorfor de tok Slottsfjell først, i 2012). Likevel er det en friskhet i fremføringen av disse sangene som bare kan komme av kjærlighet til musikken, låtene og den felles historien. Det er fortsatt en tiltalende aura av post punk-amatørisme over New Order. Låtene starter gjerne med at noen setter i gang sequenseren, så faller de inn en etter en. Frontfigur Bernard Sumner med sin karakteristiske flate, litt småsure stemme synger « Temptation» med samme innlevelse - «oh you got GREEN eyes (..) oh it's the LAST time» - så stemmen nesten sprekker, som han gjorde da han knapt var rundet tjue. Han danser keitete og veiver med hendene. Det er søtt når han helt på slutten, under «Blue Monday», står ved siden av Gillian Gilbert, en søyle av hverkvinnsen-cool gjennom alle disse årene, og spiller på samme synth som henne. Publikums reaksjon på introen til «Blue Monday» må beskrives som helt vill. Og det er jo egentlig bare en programmert trommemaskin-figur, snublet over i et øvingslokale i Manchester i 1983.

Les også: Alt om Øya 2016

Jeg har lenge vært så lei av New Order, selv om de var ett av de første bandene jeg virkelig var fanatisk opptatt av. Lei av kranglingen (bandets opprinnelige bassist Peter Hook ligger i rettslig strid med dem), lei av de nye medlemmene, lei av de middelmådige nye platene, og enda mer lei av den nitide granskingen av fortiden - bøkene, filmene, de retrospektive artiklene om Manchester i 1979 - som jeg forsåvidt har deltatt i selv. Når jeg aldri hadde sett dem før, hadde jeg ikke spesielt stor trang til å se dem nå,  i 2016. Det føltes for sent. Så var jeg ikke forberedt på hvilket kick det var å høre «True Faith» eller «Perfect Kiss» eller «Bizarre Love Triangle» igjen, fremført live på denne måten, foran 5.000 glade ølmarinerte mennesker en fredag kveld på Tøyen.  Så sterkt og levende det låt, retro eller ikke retro. Dette er jo levende dansende historie - Så mange dansehistoriske kraftlinjer samles i disse sangene, i løpet av denne timen: Giorgio Moroder, Ibiza, Chicago og The Warehouse, Manchester og Hacienda, New York og  Danceteria.
Og så var jeg heller ikke forberedt på hvor følelsesladet alt ble tilslutt. I setlist.fms tidsalder vet alle hva som kommer, at New Order pleier avslutte med den udødelige klassikeren «Love Will Tear Us Apart». Som de lagde med sitt første band Joy Division, like før vokalist Ian Curtis tok sitt eget liv i 1980, like før de altså kom til Oslo og spilte med det nye bandet, den nye starten, New Order. Men siden alle altså ventet på det, ble det også noe nesten seriemonielt over det å være med på fremføringen av denne låten. Som New Order spilte med både respekt og en fandenivolsk punk-energi, etter alle disse årene. Så levende og sterkt dette låt! New Order forvalter sin historie på forbilledlig vis.