– Vennene mine vil ikke snakke med meg, i frykt for at jeg skriver om dem

– Jeg er veldig strategisk. Jeg har planlagt dette siden første klasse på videregående.

Denne uka er hun en av de unge lovende som vil spille for bransjefolk og bookere under Bylarm.

Hun har kanskje bare én låt ute på Spotify, men Fato Kamara, aka Kamara, har allerede bidratt på Lars Vaulars siste album, vært korist for Myra, og har forresten allerede opptrådt på Øyafestivalen – i fjor.

Men å opptre på Bylarm er ikke noe hun dermed kimser av.

– Det er et veldig bra springbrett for artister, sier hun.

Anti-tidstypisk

Den 22-årige Bergensjenta, som flytta til Oslo for to år siden, har hatt et bevisst mål om å bli artist siden hun gikk på videregående: Ett av mange mål hun har krysset av på lista var å få signert kontrakt med et management innen hun gikk ut av skolen.

Hun er ikke akkurat noe mindre målretta eller bevisst når det kommer til sitt eget musikalske uttrykk:

– Jeg vil gjerne lage tidløs musikk. Men det som er tidløst kan forandre seg. Jeg har tatt meg selv i å tenke «hva er egentlig tidløst?». Det handler jo om musikalske elementer som aldri går ut på dato. Samtidig – det er jo ingen fast formel. Jeg har ikke lyst til å høres ut som om jeg tilhører en periode, men alle mine idoler fra 70- til 90-tallet høres jo ut som de tilhører hver sin periode de òg, ler hun.

Det Kamara i hvert fall vet, er at hun vil unngå å bruke elementer som vocoder og autotune.

– Det er veldig kult, men det er veldig tidstypisk for den perioden vi er i nå.

– Handler dette kanskje om at du ikke vil henge deg på en for utprega trend, og dermed blir litt delaktig i å drepe den – samtidig som du risikerer å høres for generisk ut?

– Jo, det er litt som det vi ser nå, i kjølvannet av at Billie Eilish har kommet og «shaked the table» – nå kommer «alle» og skal hviske og være mørke i stemmen. Men man kommer aldri til å slå Billie Eilish når hun er på toppen av verden, i sitt eget felt. Man må skjønne det. Vi trenger folk som bare synger også.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Liker ikke hviskesynging

Egentlig synes hun hviskesynging er det mest slitsomme som finnes, og sliter med å høre ferdig låtene om noen skulle finne på å «misbruke» stemmen sin på den måten.

– Jeg trenger å høre at folk bruker kraften i stemmen sin, synes hun.

Og det er nettopp det hun gjør selv. Kamara vil tross alt lage god og unik pop som hun selv liker. Ikke noe «copy-paste»-musikk, som hun kaller det.

– Jeg prøver å lage musikk som jeg kan høre på selv og bli glad av. Nå er jo r&b og den litt mørkere stilen veldig inne i pop-bildet, mens min musikk er veldig glad. Jeg er på et glad sted. Men jeg er en veldig dynamisk person, så jeg vil at musikken min også skal være dynamisk. Jeg vil ikke nødvendigvis høres lik ut hele livet, for jeg kommer til å forandre meg. Musikken min skal gjenspeile det.

Les også: 17-åring lagde årets låt 2019  (Dagsavisen+)

Synger om vennene

Hun er dermed også svært opptatt av at musikken skal låte autentisk. Ironisk nok er det sjeldent henne selv hun skriver og synger om:

– Det har kommet til det punktet at vennene mine ikke vil snakke med meg lenger, i frykt for at jeg skriver om dem, ler hun.

Men låten som allerede ligger ute, «20 Somethinng», handler om henne selv – nærmere bestemt om det å være på et sted der man kan bli usikker på et valg man har tatt.

– Det var det jeg kjente på da jeg først flytta til Oslo, og alle studerte, mens jeg ville følge musikkdrømmen. Ting begynte å gå litt sakte. Jeg begynte å overtenke litt omkring det valget mitt. Om det var riktig. Men så snappet jeg litt til, og tenkte at «jeg vet jo hva jeg vil», og så hentet meg inn, og tilbake til det mindsetet jeg hadde, forteller hun.

Les anmeldelse: Cezinando stuper med hodet først - terningkast 6  (Dagsavisen+)

Evnen til å gjengi

Tekster som det der, handler om henne, mens kjærlighetstematikken handler om venner.

– Det er fordi jeg aldri har vært i et forhold. Jeg er i stedet den som alle kommer og klager til. Så gjør de samme feil om igjen, og da spør jeg hvorfor de kommer til meg og ber om råd, når de gjør den samme feilen. Og så sier jeg at «jeg kommer til å dele traumene dine med verden, er det greit? Er det innafor?»

Hun ler høyt, i god tro om at ingen vil saksøke henne. Enda.

– Jeg trenger ikke å ha gått igjennom noe for å leve meg inn i deres opplevelser. Det handler mer om evnen til å gjengi en følelse til andre, fordi man selv kan relatere seg til den. Dermed blir den autentisk. Det er for eksempel mange kjærlighetssanger som folk lager, bare fordi de selger, men de kan likevel oppleves ekte. Jeg kan se en annen person gå igjennom noe, forstå smerten, og lage et scenario i det å skrive det om til at det handler om meg. Jeg har jo også kjent på det å ikke få gjengitt en følelse jeg har for noen, påpeker hun.

Les også: Eventyret med Highasakite endte med krasjlanding. Nå satser trioen på en ny vår

Ikke en riking

– Men, synger jeg om det å være i en klubb med mye penger, fordi jeg er skamrik, og eier en yatch og en tiger, og går i Chanel og Dolce & Gabbana-sko hver dag, derimot, så er ikke det autentisk.

Det er i hvert fall ikke noe Kamara tror mange vil kjenne seg igjen i, selv om det er mange som lager tekster om ting de eier – eller ikke.

– Artister som rapper om det å eie masse ting er enten blakke eller skylder noen penger, så folk kan tro de har masse penger. Autentisitet for meg handler om å gjenskape en følelse som er ekte og universell, sier hun.

– Jeg får meldinger fra folk fra andre land jeg ikke har vært i, som kjenner seg igjen i de følelsene jeg formidler. Jeg fikk en melding fra en 14-åring fra Korea som kjente seg igjen i låten mi fordi hun kjente press på skolen. Jeg bare sånn: «Hæ, Korea?!». Aldri vært der. Det var sykt, utbryter hun.

Så ramser hun opp et par meldinger fra enda flere folk fra et par andre land og i aldersgrupper hun heller ikke har vært i.

– Det er da jeg skjønner at jeg har fått til det å fange og gjenskape noe som føles ekte.