Nye takter

Velkommen inn igjen

13 år er gått siden sist Anja Garbarek ga ut ny musikk. Gjenhøret er mer enn verdt ventetida.

Dagsavisen anmelder

5

Anja Garbarek

«The Road Is Just A Surface»

Drabant

«The Road Is Just A Surface» er ikke bare et stort, sterkt konseptalbum, det er også musikk som kommer fra forestillingen av samme navn som Anja Garbarek presenterte sammen med Jo Strømgren på Festspillene i Bergen i vår. Det kommer, litt forvirrende i utgangspunktet, i to utgaver. En «gul», som er så sangorientert som vi kan vente fra denne kanten, og som er standardversjonen av albumet. En «rød» er lyden slik den forløper i sceneforestillingen. Frigjort fra en alminnelig albumstruktur, med låtene i en litt annen rekkefølge, brutt opp med flere mellomspill og lydkulisser. Det kan hende at dette vil være en like god representasjon av materialet for dem som har sett forestillingen. Selv om den «gule» versjonen heller ikke er direkte enkel, så er det her vi hører Anja Garbarek slik mange vil håpe å ha henne tilbake etter alle disse årene siden sist.

Les også: - Hun kapra meg idet jeg hadde et svakt øyeblikk

For ikke å snakke om alle disse årene som er gått siden Anja Garbarek debuterte med den ungdommelige «Velkommen inn» i 1992. Og siden hun fikk en av Norges mest usannsynlige toppselgere gjennom tidene med dristige «Balloon Mood» i 1996. Høydepunktet kom kanskje likevel med «Smiling And Waving» i 2001, med bare litt hjelp fra kulthelter som Mark Hollis og Robert Wyatt, som ikke er med på hva som helst. Det er nok dette albumet som har mest felles med det nye. Men ikke veldig mye. Alle albumene til Anja Garbarek er annerledes, også i forhold til hverandre. «The Road Is Just A Surface» er produsert med Kåre Chr. Vestrheim. De fleste låtene er skrevet sammen med Nils Jakob Langvik, som i tillegg til å være musiker også er lyddesigner. Noe som antyder mer om hvor vi er på vei.

Jeg var forberedt på at dette var eksperimentelt. Så da mediespilleren hengte seg opp og spilte de første taktene av «In Between» i loop – da trodde jeg en stund at det skulle være slik. Jeg var til og med begynt å bli glad i låten sånn. Men det er større opplevelser i vente. Og så rart er ikke dette albumet, tross alt. De fleste som er interesserte i Anja Garbarek i utgangspunktet vil oppfatte dette som et imøtekommende gjenhør.

###

Ifølge Festspillene er «The Road Is Just a Surface» et musikkdramatisk verk som utforsker «opplevelsen av å være fanget i en emosjonelt fastlåst livssituasjon og lengselen etter å komme ut av denne». Det er ingen konkret fortelling her. Men desto flere bilder på sterke følelser: «These confessional memoirs have an impact/But no treatment/No volume control/No window/No doors», synger hun i «Confessional Memoirs». Et annet sentralt innslag er «Bob’s Song», med opptak fra to dokumentarfilmer om psykiske lidelser, der Garbarek legger på et sterkt rytmespor, og sper på med forsiktig koring til en mor som sier «we had a lot of hopes and expectations».

Å gjøre dette allment interessant er en kunst, i dobbelt forstand. Mye av musikken er fjernt fra det vi vanligvis forbinder med populærmusikk, men vi kan gå helt tilbake til «Oh Superman» med Laurie Anderson for å forstå at folk flest er villige til å høre på litt av hvert, bare de får sjansen. Dette viste jo Garbarek også selv med «Balloon Mood». Men en sang som «The Witness» har singelpotensial i alminnelig popforstand (i alle fall i klassisk popforstand), som viser at Anja Garbarek kan lage akkurat den musikken hun vil. Avslutningen «Never Both» er en pianoballade med strykere, med noen små soniske forstyrrelser, men kommer som en uendelig vakker bekreftelse på den suverene musikaliteten som preger hele prosjektet.

«I don’t know how I’m supposed to feel now», sier en stemme helt til slutt, i teaterversjonen av albumet. Dette kommer kanskje som en oppsummering av det overordnede budskapet. Musikalsk er det grunn til å følge seg svært godt fornøyd.

Spilles i teaterversjon på Den Norske Opera og Ballett 6., 7. og 8. september.