POP
Pink Floyd
«The Endless River»
Warner
Det er med andektig følelse man setter på den siste plata til Pink Floyd. Som sannsynligvis virkelig er den siste. Et av de største eventyrene i musikkhistorien kommer til veis ende med «The Endless River». Vi hører at de er ved veis ende også. Med sine mest kreative midtpunkt ute av gruppa for lenge siden er Pink Floyd redusert til et vagt minne om seg selv.
«The Endless River» kommer riktignok ikke med store forventninger. Vi vet at det dreier seg om materiale som er til overs fra forberedelsene til forrige plate, 20 år gamle «The Division Bell», som i seg selv ikke var så mye å glede seg over. Gitaristen David Gilmour og trommeslageren Nick Mason har ferdigstilt innspillingene som en hyllest til tangentspilleren Richard Wright, som døde i 2008. Det er en fin gest, med tanke på at han ble sparket fra gruppa under innspillingen av «The Wall», og fortsatte som innleid musiker. Ironisk nok ble han derfor den eneste av dem som tjente på «The Wall»-turneen, siden produksjonskostnadene var så høye at de andre tapte innsatsen. Til å gjøre arbeidet ferdig har Gilmour og Mason fått hjelp av Phil Manzanera fra Roxy Music, og Youth, som før har hjulpet Paul McCartneys på hans eksperimentelle utskeielser som The Fireman.
Tittelen «The Endless River» sender et ekko helt tilbake til Pink Floyds singel «See Emily Play» fra 1967, med Syd Barretts tekstlinjer «float down a river/forever and ever/Emily». Gjennom hele albumet renner det referanser til gamle dager, uten at de noen gang blir så konkrete at vi snakker om gjenbruk av gamle ideer. Snarere der det mangelen på nye ideer som er problemet. Albumet er bare en lang øvelse i vellyd, med David Gilmours karakteristisk følsomme bluesete gitarspill sammen med Richard Wrights fine stemninger på forskjellige keyboards. Synther, Hammond, Farfisa, Fender Rhodes, og mye annet. Og selvfølgelig Masons kompetente trommeslag.
Albumet er hovedsakelig instrumentalt. Noen av hovedverkene til det gamle Floyd var også instrumentale - tenk på «Interstellar Overdrive», «Atom Heart Mother» og mesteparten av «Echoes». Da den siste av disse ble framført av Gilmour på konserter var et eneste innledende pling fra Wrights piano nok til å sende publikum over i ekstase. De kaller selv den nye musikken «ambient», en karakteristikk som rommer mange muligheter, men som her best kan forklares som «bakgrunnsmusikk».
Side 3 på det som er en dobbel LP skiller seg positivt ut. I «Talkin‘ Hawkin‘» snakker vitenskapsmannen Stephen Hawking om samtalens betydning for menneskets utvikling. I den mektige sekvensen «Allons-Y (1)»/ «Autumn 68»/Allons-Y (2)» spiller Wright på pipeorgelet i Royal Albert Hall. Høsten 1968 var forresten da Pink Floyd fortsatte uten Syd Barrett. David Gilmour kunne gjøre gitararbeidet godt nok, men det var Roger Waters som tok over som innholdsleverandøren i gruppa. Uten verken Barrett eller Waters har de egentlig aldri hatt noe å melde.
Mange av Pink Floyds plater var direkte utfordrende og grensesprengende. «The Endless River» er bare et tankefullt, vemodig etterspill. Det siste albumet slutter med den eneste sangen på albumet: «Louder Than Words», med tekst av Gilmours kone Polly Samson. En sentimental avskjed med fortida. «The sum of our parts/The beats of our hearts/Is louder than words», synger Gilmour. Når alle delene ikke lenger er på plass i maskineriet blir ikke summen stor nok. Tilhengerne vil ikke være imponert. Men de som hevder at de er helt uberørt av «The Endless River» har ikke hørt godt nok etter, verken før eller nå.