5
Knut Reiersrud Band
«Heat»
Jazzland
Knut Reiersrud er blitt en så sterk institusjon i musikklivet at det er fare for å ta ham for gitt. Han spiller gitar i en tilsynelatende uendelig lang rekke sammenhenger, men det er alltid verdt å legge merke til når han kommer med egne plater også. Dette er omtrent den 25. med navnet hans på omslaget, men den første på lenge med egne sanger og band. Selv om det bare er gitaristen selv som er malt på omslaget er de andre viktige nok, med Bjørn Holm (gitar), David Wallumrød (tangenter) Nikolai Hængsle Eilertsen (bass) og Andreas Bye (trommer). En god gjeng som lar Reiersrud briljere, og likevel får plass til å vise seg fram på egen hånd.
Jeg så Knut Reiersrud for første gang tidlig på 80-tallet, med Four Roosters på intenst klubbnivå, så lenge siden at jeg ikke husker helt sikkert om det var Reiersrud selv som hoppet opp på bordene for å framføre sine mest frenetiske soloer, eller om det var publikum som utagerte på denne måten. «Heat» utspiller seg i noe mer kontrollerte former, men det går hett for seg likevel. Selv om mannen hovedsakelig er kjent for sine bluestendenser er han her mer en sånn åpen klasse-fyr.
Albumet åpner med den smektende «Sacred Mama». Reiersrud synger selv, i en soulfalsett, i den første av flere sanger med sterk økologisk bekymring. Jeg oppfatter også «Monstermaster» som en slags protestsang, selv om den er instrumental.
[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]
I «The Heat» høres det en stund ut som de skal spille «Hey Joe», men det hadde vært en vanskelig øvelse, selv for en gitarist av Reiersruds kaliber. I stedet kommer en blues om jordens tilstand, og så oppsto et vakkert tilfelle av synkronisitet da kodaen til låten smeltet sammen med Reiersruds minneord om gospelsangeren Edwin Hawkins i hans radioprogram «Bluesasylet», fordi jeg klikket feil i innhentingen av informasjon.
Her er også skamløst fengende «They Only Ask For Love», som kunne blitt en mer tradisjonell poplåt med en mindre leken produksjon. Her utvikler den seg til en kokende jam, med mye gitar og hammondorgel. På et album med relativt lange låter blir denne nesten litt for kort i bare fire og et halvt minutt. Albumet slutter enda kortere, med «Cantata no. 147» av Johann Sebastian Bach, som setter et vakkert punktum for et sterkt album.
Spiller bl.a. på Spor 5 i Stavanger 8. februar og Rockefeller i Oslo 14. februar.