Nye takter

Varmen overvant harmen under årets Oslo World

Årets Oslo World ble en markant feiring av de sterke stemmene - les om festivalen og se bildene.

Dagsavisen anmelder

Bilde 1 av 17

Årets Oslo World gikk ut med en smell. Tinariwen på Cosmopolite ble akkurat den festen man kunne håpe på, med et legendeband i toppform og en fin miks av nye låter fra albumet «Amadjar» og gamle hits som fikk både gamle og nye fans til svaie i den medrivende dansen. Konserten ble også betegnende for en festival som åpnet med en storslått feiring av noen av verdens fremste kvinnelige stemmer under konsertvignetten «Utopian Lullabies».

Derfra var kvaliteten skyhøy uka gjennom, så vel på de store som de små scenene. Dette dempet i det minste utad konsekvensene av de for festivalens del leie avlysningene i år, spesielt fra chilenske Mon Laferte som skulle avsluttet det hele søndag kveld. Mon Laferte valgte å stå sammen med familien og folket sitt i et Chile på randen til sammenbrudd, foran å turnere Europa.

Les også: Tinariwen: trollbinder fortsatt

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Fra åpningskonserten. Foto: Mode Steinkjer

På ett vis ble både Laferte-avlysningen og et par andre som også har rot i noen av de konfliktene som bluser opp i verden for øyeblikket, en styrke for Oslo World. Det viser en festival som ikke skygger unna verdens brennpunkt, snarere blir den et speil på artistene som kjemper seg fram på tross av og som skaper musikk og kunst ut fra en helt annen hverdag enn den vestlige popstjerner forholder seg til.

Tinariwen er glanseksemplet i så måte, et band som har ost av opprør siden de fra starten på 1970-tallet ble dannet blant de kjempende gruppene som hadde flyktet til Algerie på grunn av konflikten med Malis sentralregjering. Med utgangspunkt som rebeller oser det fortsatt politikk av dem når de synger om hvordan tuaregene i ørkenen fratas livsgrunnlaget og økosystemet knuses av multinasjonal utbytting og grådighet.

Les også: Natacha Atlas satte Oslo på verdenskartet

Bombino går i Tinariwens fotspor, en gudbenådet gitarist som holdt to konserter under årets Oslo World. Først i elektrisk utfoldelse på Cosmopolite, så dagen etter på Henie Onstad kunstsenter på Høvikodden der den berømmelige knappenåla kunne falle høylytt under hans akustiske sett, blant norsk dokumentarfotografi og senterets egen kunstsamling. Med tydelige sanger om egenart og identitet staker han ut en synlig kurs for hvordan den unge generasjonen nomadefolk i de vestafrikanske ørkenområdene kan møte sanntiden uten å miste de historiske tuareg-tradisjonene av syne.

Les også: Varm strengelek med Chango Spasiuk og Per Einar Watle

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Tinariwen. Foto: Mode Steinkjer

Les også: – Våpen er ikke løsningen på problemene i et område der fortiden hjemsøker nåtiden

Langt mer leven var det på Parkteatret under festivalens fremste manifestasjon av urfolks innvirkning på vår urbane samtid, med canadiske A Tribe Called Red og samiske Maxida Märak fra Jokkmokk i Sverige. Märak, som er ute med sitt ferske debutalbum «Utopi», la naturlig nok det meste av joiken til side denne kvelden for et hip hop-sett der hun både i og mellom låtene satte ord på sin egen personlige og sitt folks historie.

Det er dels gripende fortellinger om hvordan det er å vokse opp i Norden i dag, i spennet mellom reindrift og realityserier, og hvordan det er å stå på barrikadene og representere en generasjon som har gjenfunnet sin stemme etter at den i årtier ble kneblet av styresmaktene – enten det var på svensk eller norsk side. For hos sørsamiske Marja Mortensson er kanskje ikke historiene like direkte uttalt, men da hun entret scenen med Daniel Herskedal og Trondheimsolistene tidlig i festivalen, var budskapet under joiken hun har vekket fra arkivenes glemsel like tydelig og kraftfullt som Märaks aktivisme.

Les også: – Verden er en brennende krig

De store stemmene fra åpningskonserten stilnet heller ikke utover i festivalen. Spanske Sílvia Pérez Cruz bød på soloshow, egne og andres låter og bøttevis med sjarm på Riksscenen på festivalens andre dag, mens Natascha Atlas samme kveld holdt en svært fin konsert i spennet mellom arabisk dub og jazz. Den som løp raskt mellom urbane urfolk på Parkteatret kunne få med seg hvordan brasilianske Liniker E Os Caramelows løftet taket på Cosmopolite – klubben som i år framsto som den storstua under festivalen den fortjener å være.

Les også: Han kom til et Norge med fellesdo og fellesskap

Artikkelen fortsetter under bildet.

Liniker kastet seg ut i dansen på Cosmopolite.

Liniker. Foto: Mode Steinkjer

Med sin helt særegne og suggererende storbandblanding av brasilianske rytmer og amerikanskinspirert soul og funk, fikk Liniker Barros og «karamellene» for en stakket stund visket ut all verdens konflikter og ondskap, selv om musikken deres på ingen måte framstår som apolitisk.

Selv endte Liniker blant publikum, dansende på gulvet blant sine til tross for en stadig økende stjernestatus, og statuerer med det et eksempel på hvordan man kan og må hevde sin rett til å leve slik man ønsker selv om man kommer fra et land som har den høyeste mordraten i verden på transseksuelle. Slik ble Liniker selve symbolet på hva det vil si å befinne seg i kraftfeltet mellom politisk agitasjon og krav om ytringsfrihet. Kort sagt akkurat det Oslo World står for, foruten blendende kaskader av all den beste musikken i verden, bokstavelig talt.

Les flere saker fra Oso World her:

Om hyllesten til Cesaria Evora: Kunsten å minnes en lady

Intervju med Rossy de Palma: – Kvinner må finne sin egen vei uten å bruke menn som speil

Om Marja Mortenssons: Moenje: Eventyrlig fra grensetraktene

Intervju med Broen: – Historien går i loop og vi har ikke evnen til å lære av det

Anmeldelse av broen: Broen over alle grenser

Og dette anbefalte vi: Disse artistene bør du sjekke ut under Oslo World