– Våpen er ikke løsningen på problemene i et område der fortiden hjemsøker nåtiden

Bombino blir kalt Saharas svar på Jimi Hendrix, men er også en av de fremste brubyggerne mellom fortid og nåtid i de konfliktfylte ørkenområdene, uansett om han er koblet til strømmen eller ikke.

Det er ikke mer enn ett år siden gitarvirtuosen og ørkenbluesrockeren Bombino sist besøkte Oslo og nettopp Oslo World. Konserten fra Cosmopolite i fjor ble imidlertid noe utenom det vanlige da strømmen gikk over hele bydelen slik at mannen som gjerne kalles Saharas svar på Jimi Hendrix mistet kraften, bokstavelig talt. Men en god artist vet å improvisere. Det ufrivillig akustiske «strømløst»-showet gjorde kvelden til et kapittel for historiebøkene.

Les også: Tinariwen: trollbinder fortsatt

Gode minner

– Konserten i fjor, da strømmen gikk, er definitivt et av mine favorittshow fra det siste tiåret. Det oppsto et magisk øyeblikk. Publikum var så entusiastiske, det var virkelig rørende. Det er øyeblikk som dette man lever for som artist, så da jeg reiste var det med et helt spesielt varmt forhold til Oslo og jeg er glad for at jeg kan returnere bare et år senere for å spille det som forhåpentligvis blir en virkelig elektrisk konsert i tillegg til en akustisk konsert som denne gangen er planlagt. Men hvem vet hva som vi skje denne gangen!

Under årets Oslo World denne helgen returnerer Omara «Bombino» Moctar til Cosmopolite der han som leder av bandet som også kalles Bombino plugger gitaren i veggen. Kjennere vet det blir en kveld fylt med rått gitarspill og blå toner, karakteristisk knusktørre som var de formet i varmen Bombino springer ut fra i de sentrale områdene der tuaregfolket i generasjoner har vært nomader, krigere og handelsreisende uten eget land. Det akustiske showet må man ut til Henie Onstad Kunstsenter for å oppleve, i en langt mer intim atmosfære som ikke blir mindre kraftfull av den grunn.

– Å spille elektrisk handler for meg om å skape en svært varm og dynamisk energi som forhåpentligvis inspirerer folk til å danse. Spiller jeg akustisk handler det om å skape de intime og skjøre øyeblikkene hvor den underfundige skjønnheten i tuaregenes musikk gir seg til kjenne, sier han gjennom en mailutveksling til Dagsavisen.

Les også: – Språket har ikke vært borte, det har bare vært fryktelig stille

Artikkelen fortsetter under bildet.

Bombino på Cosmopolite i fjor, da det oppsto den rene magien i et strømløst lokale, kun opplyst av hans eget akustiske gitarspill og publikums egne lyskilder. FOTO: LARS OPSTAD/OSLO WORLD

Bombino mistet strømmen på Cosmopolite i fjor, men fortsatte i lys av publikum. Foto: Lars Opstad

Les også: – Verden er en brennende krig

Moctar fikk kjælenavnet Bombino da han som musiker in spe ble med i bandet til Haja Bebe, da regnet som den beste gitaristen i det politiske partiet som ut fra byen Agadez nord i Niger kjempet for tuaregenes status som eget folk, mot kolonisering, fordrivelse og radikal islamisme. Da hadde Bombino levd en omflakkende tilværelse mellom Agadez og blant annet Algerie, dit han en stund flyktet med bestemoren under en bølge av tuaregopptøyer. Det var på en av de turene en slektning etterlot seg en gitar, som skulle vise seg å bli livsavgjørende. Navnet fikk han som en avlegger av det italienske ordet «bambino», lille barn, fordi han var liten av vekst. I dag er den lille mannen med de svarte solbrillene og den store gitaren regnet som en av verdens ledende musikere på sitt instrument, og som en naturlig arvtaker til store tuaregprofiler som Tinariwen og gitarister som Ali Farka Touré.

– Apropos, i år spiller nettopp Tinariwen på Oslo World. I hvor stor grad er du inspirert av Tinariwen-grunnlegger Ibrahim Ag Albabib som gitarist, bandet i seg selv og andre store musikalske profiler fra Tuareg-folket?

– De er mine musikalske foreldre, sier Bombino.

– Tinariwen er ekte helter, ikke bare for meg personlig, men for hele tuareg-samfunnet uansett hvor i verden det befinner seg. De ryddet den veien jeg kan gå på i dag. Da jeg vokste opp hørte jeg på musikken deres hele tida, og jeg prøvde å lære meg alle låtene deres på gitar. Jeg står i stor gjeld til dem for at jeg har kunnet skape den artisten jeg er blitt i dag, sier Bombino, som i dag regnes som en tydelig ambassadører for tuaregene, ikke bare musikalsk men også politisk.

Les også: Røine/Warg: Tyriblues og Timbuktu-slang

Artikkelen fortsetter under bildet.

Bombino deltar på Grammy-utdelingen i Los Angeles tidligere i år. FOTO: VALERIE MACON/AFP/ NTB SCANPIX

Bombino. Foto:AFP

Les også: Store stemmer, svært sterke følelser på Oslo World

Tuaregenes kultur

– Tuareg-folkets framtid avhenger i høy grad av den unge tuareg-generasjonens evne til å huske og respektere fortida. Og ja, jeg føler at det er viktig for meg å representere en slags bru som knytter fortida til nåtida og nåtida til framtida, og selvsagt forsøker jeg også å gjøre det gjennom musikken. Uten kjærligheten til og kunnskapen om fortida risikerer tuaregene rett og slett å bli absorbert inn i den globale populærkulturen som vi alle kjenner til i dag. I likhet med de fleste andre er jeg i grunn glad i denne kulturen som spres rundt omkring i verden, men uten kunnskap om røttene og hvor du kommer fra vil denne kulturen være ditt eneste holdepunkt, sier Bombino, og legger til:

– Det er utrolig trist å se når individer glemmer hvor de kommer fra og er ute av stand til å dra nytte av den unike rikdommen og skjønnheten som betegner tuaregenes kultur, sier Bombino, som sier at ørkenen er en like stor del av han i dag som den alltid har vært.

– Det er der jeg er hjemme, og der er der jeg føler frihet og fred. Ørkenen er som solen og jeg er en planet i bane rundt, og slik vil det alltid være, sier Bombino, som er opptatt av at generasjonen etter han skal lære seg språk og tilegne seg kunnskap til å bringe kulturen videre. Etter over tre tiår med opprør, tørke og krig og barn på flukt bør man nå har lært.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Bombino i kjent positur. Foto: AFP/NTB Scanpix

Les også: Disse artistene bør du sjekke ut under Oslo World

– Våpen ikke er løsningen på problemene i et område der fortiden hjemsøker nåtiden, sier han, og peker på at folket han representerer og opptrer som en kulturell ambassadør for har så mange utfordringer på så mange felt at han ikke helt vet hvor han skal begynne.

– For meg ligger den største utfordringen i å kunne utvikle oss i en moderne retning. Vi har stort behov for investeringer, utdanning, helseforetak, kort sagt alle basistingene som gjør at når vi står på bar bakke i dyp fattigdom, har vi ingen å gå til for å skaffe oss de nødvendige ressursene til å ordne opp i våre egne liv. Vårt folk er smarte og ressurssterke og talentfulle, men for det meste mangler den enkelte rett og slett muligheten til å gjøre livet bedre for seg selv og familiene deres der de bor. Vi må investere i alt det som andre ser på som naturlige for at vi skal skape muligheter for folket vårt. Får vi muligheten, tror jeg du raskt vil se en bedring når det gjelder kriminalstatistikken, alvorlige sykdommer og korrupsjon. Jeg håper vi er i stand til å skaffe oss den helt nødvendige ballasten for å komme oss videre.

Spiller på Cosmopolite fredag 1. november (elektrisk) og på Henie Onstad Kunstsenter lørdag 2. november (akustisk).