Vamp: Alle gode ting er 12

5

Vamp

«Brev»

TBC/Majorselskapet

At Vamp imponerer nå er nesten en underdrivelse. Med «Brev» er dusinet fullt av studioalbum, og jeg kan ikke huske at de har vært bedre, mer varierte, dristigere og samtidig tatt vare på de mest folkelig fengende delene av sitt repertoar.

Gruppa kunne sikkert lent seg tilbake og levd godt på fortida etter «Liten fuggel» (2012), det siste storselgende albumet i platealderen, og så godmodig folkelig som det gikk an å bli. Så kom albumet «Populas» (2015), som tok dem langt ut på nye veier, kanskje for langt i forhold til mange gamle tilhengere, men beundringsverdig nok. «La la la» (2017) hørtes ut som et litt søkende forsøk på å forene fortid og framtid. Med «Brev» finner de den gode balansen.

Vamp ga ut fire av disse sangene for snart et år siden, på en EP som litt forvirrende også heter «Brev». Her kommer disse igjen i albumets helhet, og høres ut som det var slik det alltid var tenkt. Sangen som heter «Brev» er et av albumets flotteste, visepop på sitt fineste med sin ydmyke «kan vi møtes igjen»-bønn.

Forventningene til albumet steg med singelen «Rosa», en sommersang som bare så vidt kom ut før sommeren var over, og som også går langt utenpå den opportunistiske formelen for norsk sommerpop i reiseradiosesongen. Denne kommer til å vare helt til neste sommer. Nå setter «Rosa» det nye albumet i gang, og blir etterfulgt av en lang rekke andre sanger som viser Vamp kan gjøre hva de vil.

«Natt» har et sjarmerende plystretema som støtte for Øyvind Staveland, der han synger en sang om å komme seg hjem litt for seint på natta. Men albumet tar en hardere tone i «Byen ved havet», som er en usedvanlig krass Kolbein Falkeid-tekst, om et sted som blir kvalt i sin egen utvikling, eller mangel på utvikling. Den snobbete småbyen der «styre- og representantskapsmøtene ble slektsstevner», der det bare er den store naturen og de små tingene som gjør det verdt å vende tilbake. Et lite mesterverk her.

Her er flere høydepunkter: Ida Maria synger sammen med Jan Ingvar Toft i «Meg itte deg». «Den fremmede» høres nesten ut som alternativ. atmosfærisk lo-fi rock, helt avkledd i forhold til versjonen på den nevnte EPen.

Øyvind Staveland har skrevet musikken til absolutt alle sangene denne gangen – så vidt jeg kan se for første gang i Vamps 12 album lange historie. Hvor mye jeg enn hadde likt å høre flere av sangene til Jan Ingvar Toft, eller dristigheten som Odin Staveland tilførte «Populas», så står Far Sjøl for en variert, og ikke minst melodisterk rekke av sanger. Tekstene er av Kolbein Falkeid, Helge Torvund, bassisten Ketil Dalland, og én av Eskil Engdal: «Byen ved veiens ende», som også er sangen ved albumets ende, og som er så langt fra kos og klem som man kan forlange av et band som Vamp.