Sufjan Stevens har laget et svært personlig album. FOTO: ASTHMATIC KITTY RECORDS

Vakkert om død og fordervelse

Vi trenger en stille uke til å ta inn over oss Sufjan Stevens sterke beskrivelser av døden og livet videre.

Nye takter

 

5

POP

Sufjan Stevens

«Carrie & Lowell»

Asthmatic Kitty

«Every road leads to an end» synger Sufjan Stevens til å begynne med i åpningssangen «Death With Dignity». Lystigere blir det ikke. Når vi ikke har hørt fra ham på en stund kan det være fordi han har hatt andre ting å tenke på. Kanskje er det tilfeldig at Sufjan Stevens kommer med et nytt album rett før påske, men vi trenger en stille uke til å ta inn over oss hans sterke beskrivelser av døden og livet videre.

«Carrie & Lowell» i tittelen er Stevens’ mor og stefar. Moren som forlot familien da Sufjan var ett år, som hadde store personlige problemer, og som han senere bare hadde sporadisk kontakt med. Sangene er laget etter at hun døde i 2012. De er dypt personlige, om savn og forsoning.

Sufjan Stevens er en av det nye århundrets aller beste sangere og låtskrivere. Sist hørt med to album samtidig i 2010, det elektroniske «Age of Antz», og den mer organiske «All Delighted People». Sistnevnte merkverdig presentert som en timelang EP, men likevel et av de sterkeste og mest undervurderte albumene fra moderne tid. Med det nye albumet går Stevens tilbake til sin opprinnelige lyd, omtrent som på «Seven Swans», der vi først oppdaget ham. Med akustiske gitarer og piano som bærende instrumenter. Han sparer på de mest storslåtte arrangementene, men byr fortsatt på mange fine detaljer innen kor og instrumentering. Få andre artister har en så umiskjennelig egen lyd.

Den mest sentrale sangen på «Carrie And Lowell» er «4th Of July». Sunget fra morens perspektiv på dødsleiet, med et gripende «we’re all gonna die» som konklusjon. Rett etterpå kommer «The Only Thing», på leting etter noe som gjør det meningsfylt å fortsette å leve selv. Så full av destruktive tanker og store prøvelser at det gjør vondt å høre om: «For my prayer have always been love/What did I do to deserve this».

Sufjan Stevens finner ingen umiddelbar trøst i troen i «No Shade In The Shadow of The Cross»: «Fuck me, I’m falling apart». Albumet er fullt av bibelske referanser og ukristelige formuleringer. «Lord touch me with lightning», synger han, og så kommer et slags himmelsk instrumentalparti som trøst helt til slutt. Det fulle innholdet i sangene er umulig å forstå fullt ut for andre enn ham selv. Men første gangen jeg spilte «Carrie And Lowell» hørte jeg ikke så godt etter. Det var likevel et av de fineste albumene på lenge.