Unge Ferrari gjorde det «litt Amazonas her nå»

Reisen har vært alt fra popete og bekymringsløs, til «jentedrama», og realsjonsbetinga - til eksistensiell, og sluttvis suicidal når han avsutter Øyas nest siste kveld fra Sirkus.

5

KONSERT

Unge Ferrari

Øyafestivalen fredag

Noe måtte jo være samtidig som Robyn også. Det er en hard konkurranse Stig Joar Haugen, aka Unge Ferrari, har fått der han avslutter Øyafestivalens nest siste kveld. Det er fire år siden hans Spellemannsnominerte debutalbum «Til Mine Venner» kom ut. Og det har gått radig siden den gang - med EP-en «Hva er vi nå // H.E.V.N.//» med Tomine Harket, i  2016, «Romeo må dø» året etter der, før MARS-prosjektet med Karpe og Arif  i 2018. Sistnevnte har han også turnért og toppet ulike festivaler med, blant annet Spektrum. Så kom fullengderen «Midt Imellom Magisk Og Manisk» sent i fjor - en skikkelig tur i kjeller’n, med et lite stjernelag av produsenter og tekstforfattere, deriblant Peder «Lido» Losnegård, Kristoffer «Cezinando», og Coucheron, årets Spellemannprisvinner for beste produsent, Aksel «Axxe» Carslon, og Filip Kollsete.

Og det er det siste albumet som selvfølgelig får kjørt seg mest i kveld, selv om det er god plass til tidligere bangers. Ansiktet tyter ut mellom den smått bisarre plastikk-maska på huet, som også figuerer som cover idét han trer ut på scenen, ikledd kappe i samme farge som han poserte i fra to år tilbake da han stilte i Uma «Thurmansk» Kill Bill-outfit på Vindfruen. Mer rekker vi ikke tenke over dette mystiske antrekket før han forresten allerede har skifta igjen, til helrødt, før låt nummer tre, «Vi Kanke Være Venner» fyrer  opp publikum. 

Herfra går det nesten bare oppover dramaturgisk. Under Sirkusduken klarer Stig fra Hamar å fylle det store rommet, og  mer enn det - ikke minst med tanke på nevnte Robyn som har hijacket samtlige av festivalgjengerne opp til Amfiet. Fra tid til annen er det tilløp til moshpits. Hele seansen er velsigna med et publikum som kan samtlige tekster. Det er ikke sånn synging litt «her og der» på noen litt mer tilgjengelige refrenger, noe som sier litt om hvilken stor fanskare Unge Ferrari har tiltrukket seg. Det skal vise seg at de fleste her i kveld, både «trenger litt nachos» og til tross for å være under tak, mener at «Det regner på meg, Yeeeyeee!». Det er varmt i crowden, men hårene reises på armene. God kok er det også når Arif trer inn på selvfølgelige «Bulmers», og holder gass i et par flere samarbeids-låter, men også med Dutty Dior som kommer inn på «Edward Saksehånd», og Ylva på «Bagasje». Men Unge Ferrari bærer uansett denne konserten mirakuløst godt alene. Jeg får en albue i huet, et godt tegn vil jeg si.

Brått er det et kledelig brudd som syder over i havlyder og et blått teppe, der Stig sitter i kveldens tredje -  eller var det fjerde (?) - antrekk, hvitt, som en annen Backstreet Boy, sittende i spotlys til «ultra BLÅ».  Han har også skifta til svart underveis i settet.

Reisen har vært alt fra popete og bekymringsløs, til «jentedrama», og realsjonsbetinga - til eksistensiell, og sluttvis suicidal, når et digert hue av artisten selv rulles ut på scena - som om det skulle vært en sketsj om Påskeøya. Men det er det altså ikke. Og den griner blod til «Balkong»: Og folk hyler. Og det funker.