Nye takter

Turbonegro og Gluecifer: De ble større enn noen hadde trodd

Turboneger har nettopp fullført sitt 30-årsjubileum med konserter for fulle hus. Denne helga er Gluecifer tilbake med tre kvelder på Rockefeller. Det har gått en stund siden de var unge, opposisjonelle rockere som spilte for spesielt interesserte i Oslos undergrunn.

Gluecifer og Turbonegro perfeksjonerte begge pågående ung arroganse på 90-tallet. Turbo først, med et fem års forsprang på Glue, som ble dannet litt etterpå. Dannet må ikke misforstås her. De som husker 90-tallet har minner om Turbonegro og Gluecifer som gjenstridige rockere mot den nye strømmen, som den gangen var DJer, rave, techno, dvelende amerikansk grunge eller mildere britisk britpop.

For oss som gikk rundt og forsto oss på nye takter og trender i dette musikklivet var det virkelig ingenting som tydet på at disse to gruppene skulle være aktet og elsket og spille for tusenvis av mennesker, kveld etter kveld, 25 år senere. De fikk være glade om de kunne samle 100 mennesker på Last Train eller Rockall i noen år til.

Nå møter vi Frithjof Jacobsen, også kjent som sangeren Biff Malibu i Gluecifer, Arne Skagen, også kjent som gitaristen Captain Poon i samme band, og Thomas Seltzer, også kjent som bassisten Happy Tom i Turboneger. Innerst på baren Last Train, rundt det de kjente som «åtterbordet», fordi det ser ut som et åttetall, og fordi de lukkede nachspielene deres ofte kan ha vart til åttetida om morgenen.

Les også: Fra å være et band få trodde på, er hevnen søt for Gluecifer 20 år etter (DA+)

En oppfatning om at de to gruppene var fiendtlig innstilt til hverandre, blir tilbakevist, selv om rivaliseringen kunne være ekte nok.

Jacobsen: Det var så avsindig mye energi i dette, det var høyt, fort og fysisk. Det var altoppslukende. Vi ble konkurranseorienterte.

– Det var krig, sier Skagen.

Turbonegro nå, på OverOslo i juni. FOTO: MODE STEINKJER

Turbonegro nå, på OverOslo i juni. FOTO: MODE STEINKJER

Seltzer: – Vi var 24 år gamle menn fulle av testosteron, det sto mye på spill, så det ble litt viktig.

Skagen: – Denne kampen skapte energi. Det er ikke så vits å holde den i hevd lenger ...

... etter at potensen forsvant, fyller Seltzer inn.

– Vi har alltid respektert hverandre, vi kom fra samme sted, og følte at vi var med i den samme gjengen, er de enige om i dag.

De minner om at Turbonegro og Gluecifer sto sammen i foreningen RAS, Rock Against Svina, som var imot det nye statsstøttede rockebyråkratiet til Arbeiderpartiet, og stilte seg samlet uforstående til at «utallige bukker er satt til å passe på en stadig voksende havresekk», for å sitere et utspill fra 1995. De mente grunnplanet måtte få råderetten over eventuelle offentlige midler til denne delen av musikklivet.

Gluecifer under en av sine fire utsolgte konserter på Sentrum Scene i fjor. FOTO: MODE STEINKJER

Gluecifer under en av sine fire utsolgte konserter på Sentrum Scene i fjor. FOTO: MODE STEINKJER

Turboneger kom med fem år forsprang, som gjorde dem til forbilder. Gluecifer var de litt yngre utfordrerne.

– Jacobsen: Første gang jeg så Turbonegro, det var så mye!

– Vi fomla nok, men vi fomla med 140 desibel, sier Seltzer.

Arne Skagen husker at Turboneger begynte å stige i gradene, så fort at de begynte å se folk de ikke kjente på konsertene. Seltzer husker fra den andre siden at noe hadde skjedd da det begynte å komme pene jenter for å se dem.

– Vi fikk et løft da Knut Schreiner kom med, for å si det mildt. Så ble skandinavisk rock ei greie, sier Seltzer.

Les også: Topptrimmet Turbo (DA+)

Seltzer viser til at svenske The Hives fikk mødrene sine til å kjøre dem til en festival i Ludvika i Sverige for å se Turbonegro, før de selv ble forgrunnsfigurer i denne nye bølgen av scandirock, som tok verden, i alle fall deler av verden, med storm rundt århundreskiftet.

Både Gluecifer og Turboneger viste en ukuelig vilje til å spille seg opp på de mest begredelige spillestedene i utlandet på vei mot større sjanser.

Turbonegro i 1998.FOTO: HELLE HØINESS/NTB SCANPIX

Turbonegro i 1998. FOTO: HELLE HØINESS/NTB SCANPIX

Alt dette minner oss om i hvor stor grad Turbo og Glue en gang var unge og opposisjonelle. Nå har både Seltzer og Jacobsen bikka 50, Skagen er bare 45, men uttrykket å møte seg selv i døra virker helt ukjent.

– Når man er 20 tenker man at alle over 30 er gamlinger. Men da jeg var 15–16 så brydde man seg ikke om hvor gamle de var, sier Skagen.

– Du tenkte ikke da at «Lemmy er 60», legger Seltzer til.

Seltzer: – Den greia med rocken som ungdommens våpen, det toget har gått. Jeg var avisbud i 1982, da Stones la ut på «Still Life»-turneen, det var stadig meldinger om at de nærmet seg Göteborg, det ble omtalt omtrent som de var gamle menn med stokk, men de var 37 og 38 på den turneen. Noen av de største bandene i verden i dag er 60 pluss.

– Det vi prøver å si er at vi er ganske unge, ler Skagen.

Seltzer: – Jeg har ikke peaka som bassist. Jeg har et levd liv, ikke underliv som bassist, men likevel ...

Ingen av de to gruppene kan i dag lenger sies å være i opposisjon til det etablerte.

Seltzer: – Vi spilte for 100 fans til å begynne med, folk som var en del av den samme kulturen som oss. Vi har ikke de samme frontlinjene lenger. Ting er mer inkluderende.

Jacobsen: – Det handler mer om musikken nå. Vi gjør ting litt annerledes enn før, og publikum er ute for å kose seg.

Sånn er det altså blitt til at Gluecifer og Turbonegro bruker ord som kos og inkluderende.

Gluecifer i 1998. FOTO: STEIN MARIENBORG

Gluecifer i 1998. FOTO: STEIN MARIENBORG

Skagen: Før var det mer «fuck you». Sånt er viktig for å få nye band til å blomstre opp. Vi trodde jo aldri vi skulle ut av kjelleren, selv om vi prøvde. Vi syntes Raga Rockers var for kommerse. Alt som var etablert ble dissa. Når jeg ser DumDum Boys nå, så tenker jeg «for et bra band de er».

I tillegg til å bli voksne rockestjerner har både Frithjof Jacobsen og Thomas Seltzer vært høyt profilerte mediepersonligheter i mange år nå, Jacobsen inntil nylig som politisk kommentator i VG, Seltzer som programleder i NRK. De har vunnet Gullpennen og Gullruten. Ingen av dem ser store motsetninger mellom livet av og på scenen.

– Rockeren er ikke som en cowboy som rir inn i solnedgangen. Jeg kommer fra en del av punkrocken der det ikke var så viktig å ha hanekam. I Turbonegro har vi våre kostymer på scenen, men vi er ikke på karneval dagen lang, sier Seltzer.

– Da vi vurderte om vi skulle gjøre dette igjen, så var det avgjørende for meg da noen sa at «ungene dine må se dette». Vi så på Turbo at det var både kult å se dem på scenen, og å se at de hadde det gøy ved siden av det de driver med ellers, sier Frithjov Jacobsen.

– Det er litt gøy at hele plategreia er litt ute. Band må spille live for å få det til å gå rundt. Å se en fet konsert live, jeg tror aldri jeg blir lei av det. Der er grunnen til at jeg begynte med dette, vi var 16, sneik oss inn på en Jokke-konsert, og tenkte at dette er det fineste i verden. Det er ikke så vanskelig å forstå heller, det er en enkel opplevelse. Folk som går på to konserter i året, og de som har sett 500, alle har det fint på sin måte, sier Frithjof Jacobsen.

– Det er mange over 50 som synes det beste i livet er å dra på guttetur med kameratene ei helg i året. Det er livet mitt hele tida, det. Enten vi kommer til Santiago, Tromsø eller Los Angeles, så er det folk der ute som kan låtene våre. Det hadde vi aldri trodd da vi gikk her på Last Train på 90-tallet, sier Thomas Seltzer.

Gluecifer spiller på Rockefeller fredag (utsolgt) og lørdag (billetter igjen).

Mer fra Dagsavisen