Nye takter

Trygg start fra Hkeem

Stemmen fra Stovner med lovende, dog litt generisk, albumdebut, skriver vår anmelder.

Dagsavisen anmelder

4

Hkeem

«HKEEM»

Sony Music

«Kan du vente på meg?» repeterer han i refrenget på førstelåta «KDVPM» som gir en fin og fengende inngang til universet med Unge Ferrari som gjest, etter en litt påtatt følende og sentimental intro. Den er en av to singler som er lekket i forkant fra det selvtitulerte debutalbumet fra den fløyelsmyke-stemmen fra Stovner, sammen med sistesingelen «Movie» som skildrer de positive og mer kjipe bivirkningene som kommer med en brå suksess.

###

Det var en brå suksess Abdulhakim Hassane, aka Hkeem fikk med hitsingelen som gjorde det «typisk norsk» å synge «Fy faen, fy, fy faen» tilbake i 2017, før han hentet inn tre Spellemannpriser og en P3 Gull-statuett for beste musikkvideo for «Ghettoparasitt». Forventninger og press om å komme med noe nytt har det vært, ikke minst fra ham selv. Men Hkeem har tatt seg tid til å lage et album i en tid der låter gjerne skal komme på løpende bånd som i en pølsefabrikk, og kommer de samla, er det EP-formatet som gjelder. Albumformat er risikosport når den gjennomsnittlige lytteren heller vil lager sin egen personlig skreddersydde spilleliste.

Dermed er det også naturlig at form også er med og forme estetikken, og albumet her består av sju låter, om vi skreller bort intro og interlude. Presseskrivet påstår at «musikken låter tidløs». Men lager man popmusikk, er det vel snarere et poeng at man fanger, eller selv er med på å skape, et estetisk uttrykk som gjelder i samtidas pop-landskap, det være seg norsk eller internasjonalt. Samtidig, bør man vel ikke ha en intensjon om å drepe et sound som allerede dominerer for mye.

Hkeem lyder ganske mye som norsk kommersiell samtids-r&b, og gir tidvise assosiasjoner til Unge Ferrari og Arif, som om dette skulle vært den «woke» «under 18»-versjonen, på en måte. Så er det også Kastel-produsentene Lasse Digre og Håkon Ingvaldsen som står bak samtlige av produksjonene, og som også er hodene bak mye av lydbildet til - nettopp - Nora Collective-artister som Arif, Unge Ferrari og Philip Emilio (og andre artister som Erik Lundin, Silvana Imam, Admiral P og Julie Bergan).

«HKEEM» byr også på mer afropop-infuserte spor som «Danser», som er en klar favoritt hos undertegnede, både i tekst og arrangement, og med partier prega av varmere lydkilder, som strengeinstrumenter. Og hvem skulle tru at «Bæ, bæ, lille lam» skulle høres kul ut? Den får nytt liv på «So Ro», der barnesangen smelter inn i produksjonen. Det er et interessant valg jeg ikke skjønner at ikke flere gjør mer av: Å leke seg med norske utgivelser, og klassikere som mer identitetsskapende for norske produksjoner, all den tid norsk musikk er overdrevent inspirert av amerikansk pop og urban estetikk (Joddski er foreløpig den som har gjort det til sin helt egen greie, og dessuten basert seg kun på nordnorske artister med «Glasshuset Morgengry»).

Men selv om låtene i seg selv er velsmurte, føles diskursen låtene er satt i, kronologisk, ikke som det skaper noe større univers, eller reise, noe som er poenget med et albumformat. Låtene mater ikke hverandre. Det blir for flatt og forutsigbart, og som sagt, føler jeg at jeg har hørt det før. «Klementin» har et herlig og adrenalin-injiserende trøkk, med noen fengende vokal-bidrag fra Jonas Benyoub på refrenget, men jeg savner flere låter med litt mer trøkk, og gir, som den nyere singelen «Madiba», låter som kan sprite opp for det sentimentale, samtidig som det går mer vekk fra et litt brukt r&b-sound.

Plumpe, klisjéfylte tekstlinjer og fraser om kjærlighet til jevnaldrende og sin mamma, er jo en del av pakka når man lager r&b for et ungt publikum, men i litt for mange tilfeller blir sentimentaliteten i både tekstinnhold og formulaisk produksjon litt mye når de ikke gir hverandre noe motstand. Går man og stamper rundt i samme ensidige melodramatiske spor, blir innholdet også punktert. Og jeg er drittlei det oppbrukte konseptet med «penpolert jentestemme i ballade-duetter». Det blir for tomt og tamt. Sammen med stryker-basert Intro og Interlude i samme overdrevne melankolske tone, som om vi skulle sett en veldig trist tragedie om Holocaust, blir litt for overdådig innpakning rundt litt lite innhold. Med det sagt, er det en lovende start for Hkeem, som holder seg intakt med sitt aller sterkeste kort: Stemmen.