Trollmannen fra Ozz: Fra flaggermusbiter til realitystjerne

Ozzy Osbourne spiller på Tons of Rock-festivalen i Halden som et ledd i hans definitive avskjedsturné som soloartist, bare to år etter at han sto på scenen med Black Sabbath på samme sted. I en alder av 69 år er han i ferd med å ta farvel med et turnéliv utenom det vanlige. Og ingen trodde vel seriøst at han fortsatt skulle være blant oss i dag, langt mindre på en scene, nesten 40 år etter at han fikk sparken fra Black Sabbath.

Dagsavisen rangerer Ozzy solo: Hvilket album er Ozzys beste? Og verste? (Dagsavisen pluss)

Selv har han snakket om å være velsignet med hele to musikalske karrierer. I tillegg kan han notere seg en muligens noe mer tvilsom karriere som realitystjerne på TV, og minst like mange liv som katten når det kommer til å overleve en livsstil som kvalifiserer til tittelen «rockens mest destruktive». I fjor satte og Black Sabbath punktum for en femti år lang karriere (om enn med noen opphold for Ozzys del) med en turné som endte i bandets fødeby Birmingham i England. Hans pågående avskjedsturné «No More Tours 2» som tar han til Tons of Rock-festivalen i Halden, som henspiller på forrige gang han skulle avslutte turnékarrieren for godt, i 1992, da han hadde greid å holde seg edru i en lengre periode. Den gangen kunne han ikke dele turnébuss eller garderobe med resten av bandet sitt. En dråpe alkohol alene eller noe annet stimuli ville gitt ham det siste skyvet inn i evigheten. I dag er han edru, men ikke uten ett og annet tilbakeslag. På det viset er det mange før og etter når det gjelder Ozzy Osbourne, men først og fremst handler det om før og etter «The Osbournes». For folk som aldri hadde hørt om Ozzy før realityserien «The Osbournes», måtte den stammende, siklende og hundeslikkende familiefaren som sjokket over TV-skjermen og sa «biiiiip» i ett sett, fortont seg som selve beviset på at foreldregenerasjonens rockeidoler aldri var annet enn patetiske narsissister.

Les også: Sabbath for livet, for siste gang

Likevel, vokalisten som ble legendarisk med Black Sabbath, og som kom tilbake igjen med Black Sabbath både en og tre ganger, har til fulle vist at han mente alvor da han kalte sine to første soloplater «Blizzard Of Ozz» og «Diary Of A Madman». I fjor spilte Black Sabbath på Tons of Rock, angivelig for siste gang sammen på en norsk scene. Når Ozzy Osbourne kommer alene er det imponerende å se hvilken låtkatalog han maktet å skape på egen hånd. Utgangspunktet var alt annet enn fullkomment.

Ozzy Osbourne (foran) med Black Sabbath i en sen utgave, Bill Ward (til venstre), Toni Iommi og Geezer Butler. Foto: AP/NTB Scanpix

Les også: Ozzfest i Spektrum

Det er ingen hemmelighet at Ozzys første soloår etter tida med Black Sabbath var preget av tilfeldig låtskriving, en evig rus, fyllekuler som gjorde han til en ravende galmann og en tilhørende serie skandaler. Men det var også lykketreff: Randy Rhoads. Rhoads var den gudbenådete gitaristen som sto på terskelen til gjennombruddet med bandet Quiet Riot da han møtte til audition hos Ozzy Osbourne, som 27. april 1979 ble vist døra av sine bandkamerater i Black Sabbath. Enten måtte han ut, ellers ville hele bandet gått under i rus, fyll og en destruktiv og nedadgående spiral som få trodde de tross Ozzy-sortien kunne komme opp av. Så skjedde noen små mirakler. Black Sabbath hentet inn Ronnie James Dio som Ozzys erstatter, skiftet retning også musikalsk og fikk en av sine største suksesser med «Heaven And Hell»-skiva.

Ozzy fikk ifølge han selv fikk «en gave av Gud» i møtet med Randy Rhoads, som gjennom sitt særegne gitarspill var sterkt medvirkende til at solodebuten «Blizzard Of Ozz» og oppfølgeren «Diary Of A Madman» ble store suksesser. Osbourne kunne også lagt Sharon Levy til gavepakken, datteren til Don Arden i Jet Records som ble satt til å gjete en fullstendig alkoholisert og punktert stoffmisbruker i et forsøk på å danne et nytt band og legge grunnlaget for en solokarriere. Rhoads skulle gi Osbourne en musikalsk tyngde som traff hardrocktidsånden perfekt. Sharon giftet seg med Ozzy, og det er ingen i dag som tror at han kunne overlevd verken som artist eller menneske om det ikke hadde vært for henne og hvordan hun har styrt både karrieren hans og ekteskapet mens hun har hatt en beinhard karriere på egen hånd. Med TV-serien om Osbourne-familien og deres mildt sagt bisarre hverdagsliv liv i Los Angeles, ble også hun verdensstjerne, i likhet med barna Jack og Kelly, sistnevnte til og med i duett med faren.

Ozzy og Sharon Osbourne. Foto: AP/NTB Scanpix

Les også om Deep Purples siste konsert i Norge: Legendene holdt koken

Rhoads rakk å spille på Ozzy Osbournes to første soloalbum før han tragisk døde i en småflyulykke under «Diary Of A Madman»-turneen. Han tilhørte datidens tøffeste gitarister, men hadde også som funksjon å dekke over de mest skjemmende delene av Ozzys framtreden, slik senere gitarister også måtte gjøre. Først ut etter Rhoads som fast medlem av bandet ble Jake E. Lee fra Ratt. Han spilte på «Bark at the Moon, fortsatt Ozzys morsomte plate og en definitiv livefavoritt, fulgt av «The Ultimate Sin» som ble hans til da største salgssuksess med flerfoldige platinautmerkelser. Jake E. Lee fulgte Ozzy til 1987. Da startet Ozzy på den tunge veien tilbake til de edrus verden, samtidig som han knyttet til seg Zakk Wylde som ny giarist. Han skulle raskt få status som en verdig arvtaker til Randy Rhodes, først på «No Rest for the Wicked» og senere opp gjennom hele det svarte perlekjedet av suksesser på 1990-tallet.

I etterpåklokskapens lys hadde både Rhoads, Jake E. Lee og Wylde også oppgaven med å overskygge en aldeles grusom omgang med det som skulle bli 80-tallsgenerasjonen av synthesizere, som også metalguder leflet med. Likevel kom Ozzy opp med klassiske rockelåter, som «Mr Crowley», en låt som gjorde narr av satanistfanatikere og dess like – en stand han selv var blitt forbundet med etter flagger. Her er den bitende «Suicide Solution», «Over The Mountain», «Flying High Again» og den lekne varulvsangen «Bark At The Moon». Samlet sett holdt det kanskje ikke helt standarden fra Black Sabbath, snarere var det resultater levert av en soloartist som kjempet for å holde seg på beina med genialt utførte rockeklisjeer. Det var rått, instinktivt, ikke minst fantastisk morsomt og ikke så rent lite preget av at han hadde en unik evne til å forvalte de kreative kreftene rundt seg. Det er ikke for ingenting at det var i denne perioden han ble "The Prince Of Fucking Darkness".

Uskyldsren? Not. Ozzy Osbourne ved utgivelsen av den første soloskiva. Foto: NTB Scanpix

Les også: Motorpsycho: Gjenfødelsen

Mørkets fyrste kom oftere på avisforsidene på grunn av oppførselen enn for musikken. Hvordan han på scenen bet hodet av en levende flaggermus fordi han trodde den var laget av gummi er velkjent. Han sparte heller ikke to levende duer for samme skjebne, og han har utallige ganger forbrutt seg mot offentlig ro og orden under sine grenseløse fyllekuler. Hans største suksess også kommersielt kom med den sårt selvransakende «No More Tears», som ble utgitt i 1991. Den var hans første plate etter opptørkingen. Fra denne plata alene kunne Ozzy notere seg hele fem internasjonale hitlåter, og hadde «Mama I’m Coming Home» og tittelkuttet som publikumstrekkende tåreperser, samt Lemmy Kilminster-låta «Desire» som et kjapt og brutalt nummer i rekken. «No More Tears» ble fulgt opp av «Ozzmosis», og Ozzy skulle snart bli en del etablissementet, ikke minst med TV-serien «The Osbournes», som sammen med turnévirksomheten og andre samarbeidsprosjekter har gjort han og Sharon Osbourne til noen av Storbritannias rikeste.

Les også: Beistet lever og leverer

Hans tre siste soloskiver «Down to Earth» (2001), «Black Rain» (2007) og «Scream (2010)» er imidlertid bleke kopier av hans beste øyeblikk på egen hånd. Sistnevnte ble hans tiende studioplate under Ozzy-navnet. Det er en mer enn han spilte inn med Black Sabbath, inkludert det gjenforente bandets siste studioalbum «13» (2013), som per i dag er det siste Ozzy har levert utenom scenen. Onsdag 20. juli topper han plakaten på Tons of Rock-festivalen. Settlisten fra turneen for øvrig viser at fansen kan vente seg en ren hitparade som starter med «Bark At The Moon» og fortsetter med låter som «Mr. Crowley», «Suicide Solution», «No More Tears», «Road To Nowhere», «Mama, I’m Coming Home». Er Halden heldig, spiller han også et lite knippe Black Sabbath-låter, for eksempel «Fairies Wear Boots», «War Pigs» og «Paranoid», selve evangeliene i historien om «mørkets fyrste».