Nye takter

Tove Bøygard: Hyller småkårsfolk og de som bygde landet

Hun stikker både hode og hender i jorda på sitt nye album. Men tro for all del ikke at Tove Bøygard prøver å gjemme seg.

Dagsavisen anmelder

5

Tove Bøygard

«Jord»

Lucky B. Records

«Ein gong sto me saman mot det ruvande hatet/Og mot sjølvgodheites mange andlet», synger Tove Bøygard på sitt nye album «Jord», og spør videre hvor det var det «spora av». Teksten og tanken i åpningssporet «Hjarte» banker bokstavelig talt takten inn i og utover de øvrige sangene. Alle bærer den medmenneskelige empatien som kjennetegner Bøygards virke, og som hun i stadig større grad har markert gjennom støtte til det være seg fagbevegelsen eller enkeltsaker hun viser brennende engasjement for. Og på enkelt og berørende vis peker hun på hvor rart det er at «dei du alder har møtt - det er dei du er redd for». Tove Bøygard er i dagens virkelighet noe så sjeldent en artist som på øverlandsk vis ikke er redd for å flagge hva hun står for. Med utgangspunkt i eget liv, medrivende sjangerbrytende komposisjoner og ikke minst sterke prosatekster har hun fra sitt tydelige ståsted skapt et album som fortjener et stort publikum.

Saken fortsetter under bildet.

###

Les også: Blått og godt

Tove Bøygard har gitt ut plater med søsteren Anita som duoen Bøygard, og alene som soloartist med et stadig sterkere egenuttrykk. Dette slo for alvor rot på hennes forrige «Blåe drag». «Jord» er mer av det samme, men samtidig annerledes. Musikalsk varierer hun over et større spekter mellom country, norsk folkemusikk, rock, folk og viser, og skjuler heller ikke i musikken at hun opprinnelig kommer fra Ål i Hallingdal. Referanser kan være Springsteen, sambygdingene Hellbillies, Thåström, værbitt americana og selvsagt ett og annet 50-tallsdrag, men først og fremst er hun Tove Bøygard, og hun står fjellstøtt i seg selv. Tittelen «Jord» indikerer nettopp det. Mens «Blåe drag» framsto som personlig såvel i det medmenneskelige som i det politiske, er «Jord» konsoliderende.

Bøygard er ikke lenger bare på besøk i sin egen opphavsverden, den hun flyktet fra som 17-åring fordi den var «for trong». Engasjementet har hele tiden vært synlig, men har nå klarere adresser. «Jord» springer ut av erkjennelsen rundt det å ha fotfeste i en familiegård som Skrindo i fjellsidene over Ål, og dermed også en kultur og en tradisjon. Det er dit hun nå vender blikket og hyller slitet og jorda, menneskene som har bodd der og kanskje også de som har måttet stå i det og ikke flyktet som hun selv har gjort. En låt som «Mink» kan sikkert omfavnes av dyrevernere på grunn av tekstbildene alene, men under overflaten er den en varm støtteerklæring til de som er ofre for bygdedyret, kanskje også en bønn om tilgivelse for at hun ikke bidro sterkere til å jage det bort: «Den forma du vart tedelt/Var for liten for hjarta ditt/Så du sløkte eld før den fekk gnistre/Drøymde du om å elske fritt?»

Les også: Bruce Springsteen på Broadway

Både tittelkuttet og ikke minst «Småkårsfolket» er med og danner en akse av sanger om de som har slitt for seg selv og andre. «Småkårstestament» er en sang om faren, men også alle andre som bygde landet enten det var fra jordsmonnet eller i industrien, og de episke dragene både i teksten og arrangementene kunne vært Springsteen på sitt beste og mest klartenkte. Den avsluttende og messende «Ferdamann» er en solidaritetssang med fanen høyt hevet, og det er på samme vis tematisk kledelig når en av to coverversjoner på platen er Tennessee Ernie Fords «16 tonn», som den heter på ålsk. På «Blåe drag» var det Thåströms «Faen faen faen» som fikk samme behandling. Når hun denne gangen tar sats og river av seg en glitrende versjon av «Sixteen Tons» med åpningsstrofene «Nokon si ein mann er laga tå møkk/ein fattigmann er laga tå muskler og trøkk», så beriker hun til fulle en sangbok som de siste årene har blitt skrinnere enn godt er.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Foto: Gunhild Bøygard

Les også: Gir arbeidersanger nytt liv

Engasjementet smitter også i musikken. Bøygard er selv en gitarist som ikke er redd for å la strengene snakke, men tegner i denne sammenhengen produsent og bandmedlem Freddy Holm ned som «strengemester», mens Eivind Kløverud (trommer) og Jørun Bøgeberg (bass) trykker på de riktige knappene enten det er country i bunnen eller pønkrock som på låta «Fjør» der man blir sittende å lure på om Patti Smith er fra Hallingdal. Stemmemessig er Bøygard bedre enn noensinne, og hun varierer storslått og poengtert over såvel skarpladde «slagord» som inderlige kjærlighetsbetraktninger på noen av albumets fineste sekvenser – personlig og erkjennende.

Les også: Dumdum Boys veltet Rockefeller

«Jord» er et album - i ordets rette forstand – som vokser utover de enkle anslagene. Bøygard er en musiker som med fingerspissfølelse makter å kombinere det nære og det inderlige med det kraftfulle og slagferdige. Musikalsk skaper hun reisverk som ivaretar melankolien og andre «blåe drag» som på ett vis er blitt en bærebjelke i musikken hennes, men over dette bygger hun storslåtte melodier og sanger i variasjonen over spennende bruk av strengeinstrumenter som har fulgt henne opp gjennom hele karrieren, enten det er gitarharva fra Blitz-tida (som på «Stilla»), amerikansk dobro og pedalsteel eller rett og slett hardingfele og ordinære strykere. Et godt eksempel er tittelkuttet, en tvers gjennom jordbunden sang som hun synger rett til himmels, med en tekst som antagelig oppsummerer både Tove Bøygards ståsted akkurat nå og plata som helhet: «Eg har kome heim».

«Jord» er ute på CD og vinyl nå. Slippes digitalt 4. januar.