Toppmøte Iran – USA

5

Kronos Quartet/Mahsa & Marjan Vahdat

«Placeless»

Kirkelig Kulturverksted

Et møte mellom musikere fra Iran og USA har gjerne en politisk baktanke, men det høres også ut som en forutbestemt åpenbaring når de iranske søstrene Mahsa og Marjan Vahdat møter Kronos-kvartetten i denne sammenhengen. «Placeless» er blitt et album med sanger for evigheten. Med musikk som godt kunne bli likt for sine store ambisjoner og gode intensjoner, men som også er uendelig vakker, og lett å høre på, bare for den estetiske nytelsens skyld.

Vahdat-søstrene ble introdusert for den vestlige verden på albumet «Voggesanger fra ondskapens akse» i 2003, som et utløp for tanken om å bruke musikken til å bryte ned fordommer og mistenksomhet mellom land og folk. Siden har de to gitt ut en rekke innspillinger på Kirkelig Kulturverksted, sammen og hver for seg, produsert av Erik Hillestad, som også er med denne gangen.

Kronos Quartet har holdt på i 45 år, i en lang rekke sammenhenger, på tvers av alle sjangere. Med framstående komponister som Philip Glass og Terry Riley, men også med popartister som Paul McCartney, Björk, David Bowie og Tom Waits, I fjor ga de ut albumet «Landfall» sammen med Laurie Anderson, som nettopp fikk Grammy-prisen som beste album i klassen for kammermusikk. Her hører nok også «Placeless» hjemme, men det er et album som opphever de fleste grenser, både geografisk og musikalsk.

[ Følg Nye Takter på Facebook her ]

Sangene er basert på klassiske dikt av Hafez og Rumi, og de iranske samtidspoetene Forough Farrokhzad og Mohammad Ibrahim Jafari. Disse er tonesatt av Mahsa Vahdat, med svært gode melodier, som blir forsterket av arrangementene til Kronos-kvartetten. De faller aldri for fristelsen til å forskjønne sangene med smektende strykere, men ligger bak som utfordrende forsterkninger av innholdet i sangene.

Søstrene synger på persisk, men sangene er oversatt til engelsk i innleggsheftet. Åpningssporet, tittelsangen «Placeless», er av Rumi. Teksten er vel da rundt 800 år gammel, men gir god mening i vår tid, med beskrivelsen av å føle seg fremmed for faste holdepunkter. –Denne poesien er full av frihet. Den snakker ikke om muslimer eller kristne, men om mennesker, uten å tenke på rase eller geografi, sa Mahsa Vahdat en gang vi snakket med henne.

Dette er heller ikke eksplisitt politiske tekster. Her er mange sanger om høystemt kjærlighet også. Det er ikke så langt fra «Lover, Go Mad» her, til «Lover, Where Do You Live» med Highasakite, hvis man ser bort fra instrumenteringen altså. Dette albumet har en inviterende imøtekommenhet som fortjener et stort publikum.