Nye takter

Tool: Tilbake etter 13 år med et beist av et album

Tools nye album «Fear Inoculum», bandets første i en ny tidsregning, er vel verdt ventetida.

Dagsavisen anmelder

5

Tool

«Fear Inoculum»

Volcano/RCA

Et nytt album fra Tool er en begivenhet. Tross alt er «Fear Inoculum» den første nye musikken det smått legendariske bandet utgir i den digitale strømmealderen. Det har gått 13 år siden «10.000 Days», som først nå denne høsten ble gjort tilgjengelig for strømming sammen med resten av det amerikanske hardrockbandets katalog. Med andre ord er et av de mest sentrale bandene innen den progrelaterte metallen tilgjengelig for de store massene.

Årsaken til ventetiden er neppe vokalist Maynard James Keenans stadig sterkere involvering i vinindustri og egne vinmarker i Arizona, men en rekke uforutsette hendelser, ulykker, sideprosjekter og ikke minst skyhøye ambisjoner som gjorde at gitarist Adam Jones, bassist Justin Chancellor og ikke minst trommeslager Danny Carey beveget seg i svært langsomme taktslag når de skulle utforme albumets grunnriss. Nå når resultatet foreligger er det få som vil terpe på ventetida.

Les også konsertanmeldelsen av Rammstein i Oslo: Til himmels med Rammstein

Alt ved «Fear Inoculum» er stort. Los Angeles-bandet tangerer alle rekorder når de leverer et digitalt enkeltalbum som strekker seg mot halvannen time på grunn av et ekstra knippe instrumentale låter som supplerer det «bare» 80 minutter lange fysiske albumet. Der lar kun en av låtene seg avslutte før det har gått ti minutter. Tid er generelt ikke uvesentlig når det kommer til Tool. Tittelen som refererer til et biologisk uttrykk gjerne brukt i forbindelse med vaksiner, handler i vel så stor grad om å eldes, og dermed også den eventuelle frykten for aldringens konsekvenser. Tool er kommet til et punkt hvor også de er «smittet» av den uunngåelige utviklingen, det være seg aldring eller digitalisering. Som de synger i tittelkuttet: «Contagion, I exhale you/Naive, I opened up to you/Venom and mania/Now, contagion, I exhale you».

Les også: Def Leppard fridde til publikum da de avsluttet Tons of Rock

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Tool anno 2019. Foto: Sony Music

Omfavnelsen av en ny tid og en ny tilværelse viser også en mangel på frykt, om vi skal tolke enkelte andre av Keenans tekster riktig, som er gjenkjennelige sjongleringer med spirituelle uttrykk, antikke vendinger og en tilnærming til det åndelige som vi sjelden aner om skal tas seriøst eller ikke. Men Tools medlemmer er som kjent ikke fremmede for overdrivelsens kunst, heller ikke når det kommer til det musikalske. Og det er musikken som imponerer mest, ikke nødvendigvis tekstene. Progrockens gylne blod strømmer fritt over rillene og arven fra bandets store forbilder King Crimson er ikke til å ta feil av i atmosfæren rundt låtenes dramaturgi.

Les også: Bokassa løper lina ut

De massive nedslagene og stormannsgalskapen i komposisjonene og utførelsen tilskrives Tool alene, men mest av alt Danny Carey og Adam Jones, som blir både ryggrad og blodpumpe i dette beistet av en plate som kulminerer i noe nær en blodstyrtning med låten «7empest». Den er alene et mesterverk på rundt kvarteret, og det nærmeste bandet noensinne har kommet det rent ut geniale. Her faller alt på plass i et eneste stort snerr, en oppvisning i instrumentalt virtuositet og et ønske om å slippe alle tømmer for så la det intuitivt planlagte ta overhånd i en reise i retning evigheten som et tidlig Pink Floyd glatt ville gitt halve «Ummagumma» for. Både på den stormende «7empest» og på andre av albumets største øyeblikket (tittelkuttet og «Pneuma» spesielt), er det foreningen av det dyptloddende og stille med det frenetisk voldsomme som utgjør essensen. Det er sødme og kraft, eller som Keenan sikkert ville sagt, en perfekt lagret vin. Slik utgjør «Fear Inoculum» bandets beste årgang noensinne.

###