Den irske artisen Hozier under en konsert i Paris i august. FOTO: NTB SCANPIX

Tøff og lavmælt

Fin blanding av rock, blues og soul, men alt i alt ei uforløst plate fra en lavmælt flinkis.

Nye takter

POP

Hozier

«Hozier»

Rubyworks / Island Records

Det er høst og tida for lavmælt musikk. Hozier er en slik fyr som får det rolige til å bli mollstemt og det luftige sakralt, det harde insisterende. I det hele tatt er hele fyren en kunnskapsrik, men også noe breial irsk artist som har det med å skrive ultrafengende sanger med store kor, romslige trommer og James Joyce-sitater og Jackie Wilson-hyllest.

Jada, han er en slags flinkis som gjør det meste selv, men han framstår ikke helt dust av den grunn. For la oss være ærlige nå. Det finnes flinkiser der ute som tangerer de største toskene. Sånne som alltid skal ha oppmerksomhet. Se på meg, liksom. Andrew Hozier-Byrne slapp «Take Me To Church» i fjor og fulgte opp med EP-en «From Eden», begge med stor suksess hjemme I Irland. Han ble samtidig en stor favoritt hos Taylor Swift som har brukt internett til å snakke varmt om den irske artisten.

Musikken er vel et sted mellom rock, blues og soul og albumet byr på flere fine sanger som beveger seg fra det helt saktmodige og sakrale til fuzz og vræl. Hozier viser hva han er god for på allsangvennlige og buldrende «Sedated» og særlig på bonussporet «In the Woods Somewhere» som viser alt som er flott med Hozier der han boltrer seg i spennende overganger, fin-fint refreng og stor gitar.

Her og der kan han framstå som litt naiv i låtene sine. Til gjengjeld er Hozier god på å trekke fram det beste i hver komposisjon og utnytte det for hva det er verdt. Likevel er det et eller annet uforløst ved platen, som om det er noe bedre i vente. Og det skal man jo ikke klage på.