To av de største

DumDum Boys og Raga Rockers på samme scene, på samme kveld. Selv om det har forekommet før, lå det et historisk sus over Grefsenkollen fredag kveld.

 

 

5

KONSERT

Dumdum Boys + Raga Rockers

OverOslo, Grefsenkollen

 

 

DumDum og Raga – to av de fire store, de to av de fire som ble først kjent, og som bare har fortsatt og fortsatt å være seg selv. Vi vet at de er gode ennå, men var ikke sikre på at overbevisningen deres var så sterk som de viste denne kvelden.   

 

DumDum Boys og Raga Rockers vokste opp samtidig, med en ny forståelse for å ha noe de ville si, med et stadig større publikum som omfavnet budskapet, så til de grader. - Nå skal vi kose oss med det beste norsk rock har å by på, sa gruppa Violet Road, da de avsluttet sin avdeling før den store begivenheten. Ei gruppe som først og fremst har dette med de engelske tekstene mellom seg og en mye festligere forestilling. Nå var ikke «kos» det vi først og fremst tenkte på med DumDum og Raga i gamle dager, men i dag bidrar begge til sinnets munterhet, både for mange jevnaldrende, men også for en skare yngre (gisp) tilstedeværende.

 

Jeg har selv opplevd de to gruppene sammen én gang før. Det var en fredag den 13. i Trondheim, i 1984 for å være nøyaktig, at de to gruppene skulle være oppvarming for en gjenforeningskonsert med The Aller Værste. Det var visst en het diskusjon om hvem som måtte spille først, med høflige trøndere lot gjestene fra Oslo få lov til å spille sist.  Michael Krohns menn var gode denne kvelden. For å sitere anmeldelsen til Sindre Kartvedt i Nye Takter: “Raga Rockers gjorde bare én tabbe denne kvelden, og det var å spille etter Wannskrækk.

 

Denne kvelden ble en ufravikelig sannhet etablert: Ingen må spille etter Wannskrækk. Heller ikke etter at de skiftet navn til DumDum Boys. Men det mest bemerkelsesverdige med alt dette er at begge disse gruppene er her 34 år etterpå. Ikke bare eksisterer de. Mens det var rundt 500 som hørte dem  i 1984, er det 5.000 på OverOslo. Denne kvelden har vært utsolgt siden i høst. Hvem skulle trodd dette i 1984?

 

Begge gruppene har tre medlemmer igjen fra den gangen. Det må sies at de holder seg godt. Vi kan være sikre på at begge også spiller bedre i dag. Men for gamle punkere har det aldri vært teknikken det kommer an på. Hvordan det står til med den ungdommelige energien? Noen-og-tjue år er ingen alder sang DumDum Boys i en av de gamle sangene sine. Nå er de noen-og-femti, og vel så det. Hvordan er det med publikum. Har de som hoppet opp og ned blitt så alvorlige nå?

 

Michal Krohn står det i svart frakk, og oppfører seg ordentlig på scenen. Og det går «rundt og rundt», han synger fortsatt «yeah yeah yeah», men frir ikke unødig til publikum ellers. Etter hvert når settlista de store høydene. «Når knoklene blir til gelé» er litt seigere og bluestung enn opprinnelig, men like effektiv. Krohn får det å virke så lett, og synger siste vers med én arm på ryggens for å drive inn poenget. «Hun er fri» er og blir en publikumsfavoritt.

 

Muligens er det for lenge siden sist jeg så Raga Rockers nå, men det må være første gang jeg hører Michael Krohn framføre en av sine gamle sanger fra tida i Kjøtt.  «Jeg vil bli som Jesus» er derfor en opptakt til en serie høydepunkter mot slutten. «Er det ikke deilig å ha noen å hate» er en sang som i stadig større grad står fram som noe av det sterkeste som er skrevet om den menneskelige tilstanden, og «Slakt», slutter skremmende nok aldri helt å…, ja, skremme.

DumDum Boys sløser ikke bort tida, men går rett på sak med «En vill en». De kjører på med sitt store show, og alle de rette poseringene, akkurat passelig vilt til at de ikke ser dumme ut som godt voksne.  Dette er nemlig blitt Norges Rolling Stones.

«Tyven tyven» tar feststemningen ned et betydelig hakk med sitt ettertenksomme alvor, mens «Slave» umiddelbart får den opp igjen. Vi kunne tenkt oss at Michael Krohn kom tilbake for å svinge pisken over «Mitt hjertes trell», som han gjorde på plata en gang i tida. Men vi har ikke tid til å tenke mer over dette, for her kommer «Boom Boom», «Enhjørning» og Metallic Hvit». Og «Hagelangs», visstnok for første gang på veldig lenge.

 

Det er ingen tvil om hvem som er de store publikumsyndlingene av disse to gruppene, men de kjører hver sin vei i sitt forhold til omgivelsene. Tanken på at Michael Krohn skulle stå der og sole seg i publikums gunst til slutt er nærmest absurd.  Men DumDum Boys er i sitt ess der de får hele arenaen til å gi seg ende over i «Splitter Pine». Prepple slenger seg halvnaken ut i folkehavet, mens 5.000 (og småfuglen i hekken) synger sangen for ham. Raga Rockers kan fortsatt ikke spille etter DumDum Boys.  Det kan ingen. Kanskje Rolling Stones.