Nye takter

Tinariwen: trollbinder fortsatt

Tinariwen kom med nytt album rett oppunder Oslo World-konserten. Det gjør ikke forventningene til disse «norges-vennene» fra Mali noe mindre.

Dagsavisen anmelder

5

Tinariwen

«Amadjar»

Anti Records

Det har gått mer enn ti år siden vestlige rockegiganter som Robert Plant ble myk i stemmen når han snakket om dette bandet som kom ut fra ørkenen i Mali og spilte en form for blues som slo beina under alle som hørte på. I Norge fikk de sitt store gjennombrudd omtrent på samme tid, etter albumet «Aman Iman» («Vann er liv») som i 2007 banet vei for dem til Øyafestivalen og til folk som med ett begynte å sette seg inn i de sosiale og politiske forholdene til ørkennomadene i Sahara.

Les også: – Våpen ikke er løsningen på problemene i et område der fortiden hjemsøker nåtiden

De hadde et sus av konflikt rundt seg, fra starten på 1970-tallet da de var en del av opprørsgruppene som hadde flyktet til Algerie på grunn av konfliktene med Malis sentralregjering. Om vestlige rockere pynter seg med ord som rebeller, er denne gruppa av det ekte slaget. I dag er opprøret først og fremst musikalsk betinget, og på bandets niende album «Amadjar» står underholdningen i høysetet, men under overflaten er målet angitt: spre kunnskap om tuaregenes situasjon og ikke minst skjønnheten som bor i områdene de og forfedrene deres ser på som sitt eget grenseløse hjem. «Amadjar» betyr elefant på tamashek som er tuaregenes førstespråk, men er videre et kjent synonym for bedrifter og andre som har trampet ned fotfolkets livsgrunnlag ved å ødelegge økosystemet i ørkenen. Politikken er med andre ord allestedsnærværende i bandets musikk.

Les også: Store stemmer, svært sterke følelser på Oslo World

«Amadjar» er nok et høydepunkt fra et band som har fininnstilt et bankende blått hjerte og lar musikken tale for seg. Det mest oppsiktsvekkende på høstens album er et knippe utsøkte invitasjoner til gjesteartister som er med på å prege enkelte av låtene på personlig vis uten å stå i veien for Tinariwens unike lydbilde, her mer langstrakt, poengterende, episk og mørkt enn noensinne. Mest sentral når det gjelder å integrere sine egne ideer i Tinariwens låter er Warren Ellis, mangeårig gitarist med mer i Nick Caves The Bad Seeds og sitt eget band The Dirty Trees. Å lage vellyd av ulyd er et av hans varemerker, og særlig fint gjør han det på åpningssporet «Tenere Maloulat» og «Mhadjar Yassouf Idjan», bare for å nevne to av de fem låtene han deltar på. Videre er den amerikanske artisten Cass McCombs bidragsyter på flere av sporene, mens den nydelige og kraftfulle stemmen til Noura Mint Seymali står utsøkt godt til Tinariwen-vokalist Abdallah Ag Alhousseynis jagende røst.

Les også: Nick Cave: Et rekviem for de døde

Micah Nelson bidrar med charango og mandolin mens Stephen O’Malley – av alle – fra det soniske støyprosjektet Sunn O))) er mer behersket på gitaren her enn vi er vant til fra hans side. Dette knippet gjesteartister teller ikke minst Jeiche Ould Chighaly (Noura Mint Seymalis faste gitarist), som utviser en fantastisk strengefinurlighet på sin Gibson på den buldrende låten «Zawal» der også Ellis medvirker. Alle er de med på å skape spenninger og originalitet i Tinariwens sandblåste, organiske og blåsvarte lydbilde der alt går i ring på en suggererende måte i spennet mellom koring, bluesstemte gitarer, tunge akkompagnementer og vokalen som hviler i musikkens hjerte. Bandet smyger seg i år over 40-årsmerket, men ingenting på «Amadjar» bærer preg av at bandet for lengst kan kalle seg legendariske. Her er ingen hvileskjær verken i spillet eller tekstene, snarere tvert imot er det en naturlig kraft i dette bandet som nærmest er trollbindende, og som på ingen måte svekkes i konsertsammenheng. Det vet et trofast Oslo-publikum å sette pris på.