Jason Diaité, alias Timbuktu, er klar for å fremføre teaterversjonen av boka «En dråpe midnatt» i Operaen.

Timbuktu: – Klart jeg kjenner et raseri

Jason «Timbuktu» Diakité tror spørsmålet om identitet gjør at teaterstykket «En droppe midnatt» har så stor appell. Nå gjester han Operaen med stykket.

Nye takter

 

Timbuktu er en av Skandinavias største og viktigste stemmer. Jason Michael Bosak Diakité var undergrunnsrapperen fra Skåne som ble hitskaper, og senere samfunnsdebattant, men hele tida med hiphopen som fundament. I fjor høst kom han med boka «En droppe midnatt» – en blanding av memoarer, slektshistorie og reiseskildring. Ikke lenge etterpå kom teaterversjonen av boka, som artisten har turnert med i Sverige før et utsolgt operahus i Oslo står for tur denne helgen.

Stykket, som boka, følger rapperens jakt på identitet, der slektshistorien hans er utgangspunktet. Denne jakta leder Timbuktu via Lund og Harlem, til slavemarkene i de amerikanske sørstatene. Stykket er allerede oversatt til engelsk, og skal settes opp i Harlem neste år.

Dagsavisen om «En droppe midnatt»: Sveriges rap-favoritt skriver rasende, sterkt og ubehagelig nært om rasisme, slaveri og identitet.

Handler om identitet

– Det gleder jeg meg veldig til. Det går veldig bra med dette prosjektet. Jeg ser at det har et langt liv, sier Diakité.

– Jeg tror temaet identitet er det som appellerer så bredt. Det er så mange med ulike bakgrunner, enn kun én. Og derfor er det viktig å presisere at dette skal ikke bare være en bok eller forestilling om noen som er svarte. Det handler om identitet. Og identitet handler ikke bare om hudfarge.

Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook!

Raseri og sorg

– Dagsavisens anmelder skrev at i stedet for å distansere deg fra tematikken har du beholdt et raseri i skildringene av sørstatsherregårdene og bomullsmarkene. Hvilken effekt og kraft tror du raseri har som virkemiddel, og hvordan fungerer det som form og uttrykk på teaterscenen til forskjell fra hiphop?

– Det er klart det finnes raseri og sorg, oppgitthet og frustrasjon, når jeg har kjent på min families historie. Min farfar var tvunget til å plukke bomull da han var fem år gammel, og under total fattigdom og terror. Klart jeg kjenner et raseri når jeg skriver om de tingene. Men jeg kjenner ikke at jeg tar raseriet med i forestillingen. Jeg vil ikke kalle det raseri, det kjenner jeg blir litt negativt ord. Jeg vil heller si frustrasjon.

Les også: Rapper ble kalt «neger» i Tønsberg

Annet språk

– Hiphop i seg selv er et uttrykk for frustrasjon, fattigdom og fortvilelse, som har skapt den trykk-kokeren som det amerikanske folket har levd i siden de kom til Amerika som slaver. Det er en frustrasjon, en vilje til å kjempe tilbake, sier han.

– Jeg forteller om det på en sånn måte at folk kan kjenne på at det har truffet meg. Jeg tror ikke denne formen for teater har blitt gjort i Skandinavia tidligere. Det er jo en blanding av monolog, historiefortelling og musikk. Men en viktig distinksjon er at jeg bruker et annet språk på scenen, enn prosaspråket. Det ville det vært rart å bruke presise formuleringer. Et annet viktig poeng er at når du leser en bok, er det på dine egne premisser. Du leser for deg selv, og stopper opp når du vil. Du bestemmer selv når du vil nærme deg verket. Men med forestillingen kommer publikum inn og får hele den her pakken servert på en gang, med volum og musikk i en hel fortelling de ikke kan stoppe, som presser dem. Det treffer sinnene deres på et annen måte. Uten at jeg skal si at det ene er bedre enn det andre.

– Men det er lettere å uttrykke ting på en scene, enn gjennom en bokside, erkjenner rapperen.

Savnet å opptre

Han begynte å savne det å opptre på en scene mens han arbeidet med boka. Da var det ekstra beleilig at komponistkompisen Erik Hjärpe i bandet Damn!, som Diakité ofte turnerer med, begynte å arrangere og sende beats og musikkstykker til rapperen så fort han fikk vite hva boka handlet om. Det tok ikke lang tid før en regissør og en dramaturg ble kontaktet.

– Jeg tror historie absolutt er noe vi må lære oss for at vi skal få et perspektiv på hva vi er i dag, og hvor vi kommer til å være i morgen. Det finnes mye lærdom å ta fra undertrykkelsen av afroamerikanere i USA og slaveriet. Europa har ikke helt samme historie, men det er også en jernblodig historie om undertrykkelse av mennesker, og det er viktig å fortsette å fortelle disse historiene fremfor alt. Om hvorfor kriger har oppstått. Hvorfor 2. verdenskrig var ille. Kjenner man historien, er det lettere å forstå hvorfor noen fortsatt er så sinte i dag.

Les også: Timbuktu tar bok og musikk med seg til Operaen

Favner bredt

Timbuktu ser også at han tiltrekker seg et annet publikum når han står på teaterscenen med «En dråpe midnatt».

– Vanligvis har jeg et ganske blanda publikum, men oftest er de fra 35 år og yngre som kommer på konsertene mine. Men nå kommer det virkelig mange som er på min egen alder og eldre. Det har vært en fin måte å nå et annet publikum på. Jeg har også spilt stykket for 8-åringer. Jeg ser at stykket og bokas tematikk, det når alle, på tvers av alder og bakgrunn. Identitet-spørsmålet er et viktig tema som favner bredt.

– Nå har du «gjort alt» på en måte. Likevel har du enda ikke fortalt så mye om deg selv, enda du har opplevd mye i livet, med opp- og nedturer, blant annet en tid som ung voksen, med LSD- og heroin-eksperimentering, før tvangsinnleggelse, og før du ble sendt til New York. Dette nevnes så vidt i «En droppe midnatt». Når kommer boka om deg selv?

– Haha. Ja, denne historien handler jo ikke om mitt liv som artist. Men jeg funderer på om den boken kanskje kommer en vakker dag. Men ikke akkurat nå.

Les også: Årets beste debutant er fra Stovner