Timberlakes bålfest

Justin Timberlake har tatt R&B-festen med hjem til skogen. Og så til Telenor Arena. Det lyktes han helt fint med.

Justin Timberlake
Telenor Arena, 2. august
4

«Cry me a river». Vi er midtveis. Han går på en sti dekket av snø. Den snor seg elegant gjennom Telenor arena, mellom skogen av publikummere og slik gir den hovedpersonen selv mulighet til å komme nært på sine gjester, noe han gjør ganske ofte. Vi har til nå vært innom alle årstider. Og samtlige faunaer. Han er «Man Of The Woods» som han erklærte med sitt fjerde album tidligere i år. Men nå synger han «Cry Me a River».

Det var den første låta som markerte starten på samarbeidet mellom Justin Timberlake og Timbaland, og sørga for en Grammy for «Best Male Pop Vocal Performance» i 2004. Frampeket fikk vi allerede da han som generisk boybandgutt i *Nsync kom med samarbeidet med The Neptunes som produserte singelen «Girlfriend» i 2001, og en der tilhørende fet remix med Nelly på slep. Det markerte starten på det som skulle bli Timberlakes solokarriere, vekk fra 90/00-tallets fargesterke og utdaterte pop-estetikk. Nøyaktig seks måneder senere stod Timberlake som gjenfødt R&B-prins, nudel-krøllene var borte, på en parkeringsplass side ved side med Pharrell Williams og sang «Like I Love You». Og med et av USAs mest respekterte hiphop-duo, Clipse på laget, ga det låta og merkevaren «Justin Timberlake» mer kred og seriøsitet.

Dedikert har han også vært som skuespiller. Og som moromann. Gladelig har han puttet sin «dick in a box» og stilt opp for å bli gjort til narr i «Saturday Night Live». Justin Timberlake er kamelonen som naturlig tilpasser seg miljøet, rommet, estetikken. Kommers eller ei, karismaen og ikke minst dedikasjonen er nok det som har gjort at Timberlake også kommer unna med det meste. Også hans siste cowboy-estetiske fjerdealbum med årets mest banale tittel. En ville kanskje tro Timberlake hadde dratt den for langt. Så langt vekk fra det uttrykket han bygde sin karriere på som man kunne komme. Vekk fra urbane strøk, der han forresten følte seg så hjemme 16 år tidligere. Men Timberlake var plutselig cowboy-fyr på en rolig ranch i et øde landskap der han kunne synge intetsigende ting som «Livin’ of the land», «Sauce» og «Flanell» [sic]. Hadde han med denne krampaktige omfavnelsen av «the countryside», stilt seg i overkant laglig til for hogg (i dobbel betydning)? «Justin Timberlake is rebranding as a white man», skrev Ann-Derrick Gaillot i the Outline, og påpekte samtidig at Timberlakes nye stil var da vitterlig noe vi hadde sett før - som i tilfellet Miley Cyrus, som hadde «rebranda» seg med pop-country-albumet «Younger Now», men også Lady Gaga som plutselig sprada rundt i cowboyhatter i forbindelse med sin lansering av «Joanne» i 2016. Timberlake ble dermed erklært for å være den siste hvite mann til å omfavne sine «autentiske» røtter.

Man kan alltid diskutere hvor autentisk det er at hvite approprierer estetikk som har en opprinnelse og historie som tilhører svarte, ettersom diskusjonen stadig blusser opp. Men skal man snakke om hvite artisters kommersialisering av det som opprinnelig har vært svart musikk, gjorde Timberlake allerede dette fra start, som boyband-medlem. Som Timberlake selv så passende ironisk synger på første låt «Filthy» på Telenor Arena: «Haters gon' say it's fake/ so real». Samtidig var heller aldri «Man Of The Woods» så fjernt fra hans opprinnelige formmessige uttrykk, med The Neptunes’ og Timbaland fortsatt på laget som produsenter.

Likevel er Timberlakes suksess bygget opp på R&B-estetikk. På Telenor arena er det tydelig at det er de tidligere låtene som gir best respons. Her er mye av det opprinnelige soundet bytta ut med nye versjoner i storbandformat - og stor skog. Det massive musikerensemblet i The Tennessee Kids evner likevel å bidra til gåsehud selv i den hete pølsebingen (det lukter også pølse), med sine spesialarrangerte versjoner til hver eneste låt. Noen liker ikke storbandversjoner som «kødder til» elektroniske arrangementer, som eksempelvis akustisk vri på «What Goes Around…/ Comes Around». Likevel kler det bedre tematikken til sistealbumet, og tilføyer flere låter mer fylde, som eksempelvis «Mirrors» og «Lovestoned», «Senorita» og «Cry Me A River». Mens den forseggjorte scenografien søker å skape en slags sammenheng mellom JTs mange musikklandskap. Her blandes koloritten av de grønne skoger med gylne tørre stepper, og solnedganger. Og plutselig er dressen på i skogen, med «Suit & Tie». Dressen er forresten like fort av, og i asurblå t-skjorte vil han ha hele arenaen til å danse til tropiske EDM-rytmer. Vi er i august, men Timberlake insisterer: «Summer starts now.» Og han får med samtlige i betongkassa. Storbandet og koristene får også anledning til å ta enda mer plass i Timberlakes sosialistiske gitar- og soul-sirkel rundt bålet som plutselig har tent seg midt i arenaen. Og plutselig er det helt «Lion King»-tendenser, og Timberlake har forent flanell, bål, dress & slips og urbane beats i livets store sirkel. Eller?

Hvor hører Timberlake egentlig hjemme? «All the way/ from Memphis, Tennessee», kan Pharrell Williams riktignok informere innledningsvis på «Senorita» – selv om den krampaktige skogen kan skape forvirring. Å ha på ulike hatter, det å bedrive (skue)spill, er noe Timberlake kan og er. Kamelonen Timberlake. Dedikasjonen han legger i enhver jobb overbeviser om at han eier den hatten han til enhver tid har på seg. Også på grusomme Telenor. Dessverre synger han ikke like ofte som man skulle likt å tro, og dansinga ser ut til å gå på bekostning av lungekapasiteten. Men hver gang han trekker pusten og slipper ut en tone, er den klar.

Karismaen og ikke minst dedikasjonen er nok det som har gjort at Timberlake også kommer unna med det meste - også i Telenor Arena.


IDA MADSEN HESTMAN