Tilbake til ungdommen med The Vanguards og The Beatniks

Da Jahn Teigen døde mandag ble vi igjen minnet om at selv ikke popstjerner lever evig. Men om to uker kommer The Vanguards til Popsenteret i Oslo, for å fortelle om sine gamle bedrifter på 60-tallet, til en alltid fullsatt sal i programserien «Tilbake til ungdommen». Gitaristen Terje Rypdal er ikke med her, han har til gjengjeld sin egen konsert med sitt Conspiracy-band på Nasjonal Jazzscene allerede denne lørdagen, og har ikke tenkt å gi seg foreløpig, han heller. Samtidig har deres gamle konkurrenter i The Beatniks et splitter nytt album ute, fortsatt med Svein Finjarn i spissen, snart 60 år etter starten. Det var for øvrig Finjarn som tok over etter Rypdal i Vanguards i 1967, etter en berømt uenighet om den musikalske veien videre. Den som leser videre får se.

[ Les også: Jahn Teigen: Alt vi har nå er fortida ]

Dette skjer samtidig med at den nye generasjonen i norsk popmusikk kommer sammen på Bylarm, for å se hvem som kan bli de nye store stjernene. Noen av dem kommer til å bli det, men det gjenstår å se hvor mange av dem som gir ut ny musikk om 60 år. Her forleden på Twitter dagdrømte Filip Roshauw, jazznytt-skribent og gitarist i The Switch, om et legende-Bylarm for retro/nyutgivelse/jubileums/boks-sett-generasjonen av poplivet. Dette fikk meg til å leke videre med tanken om hvordan det hadde vært på Bylarm i 1968. 30 år før bransjefesten og talenttreffet ble en realitet.

Aaah! Bylarm 1968. Der kunne vi stått, unge og spreke og forventningsfulle med den ferske timeplanen, stensilert på et godt, gammeldags papirark som vi fortsatt var i stand til å lese i mørket, og vurdert kveldens muligheter. Først er det den fabelaktige trondheimsgruppa Difference som spiller opp med sine utsøkte harmonier, før Asa Krogtofts nye band Taboo er klar til innsats bare noen uker at ASA oppløste 1-2-6. Vi er lykkelig uvitende om at det skal bli en av de få anledningene til å høre Taboo før også de blir oppløst. På konsertprogrammet overrasker senere den nye gruppa Morgans, med Eigil Berg i spissen, spesielt med sangen «Eilas» som snart skulle komme på singelplate, den beste norske sådanne siden «Tree Of Love» med Difference,

Mellom disse konsertene må vi sette av tid til noen seminarer om tilstanden i det nye musikklivet. I timen med tittelen «Alltid noe nytt» møter vi medlem av fjorårets russestyre, Erling Borgen, som deler sine erfaringer fra russetreffet han arrangerte på Jordal Amfi, sammen med impresario Barry Matheson. Konsertarrangør heter det vel egentlig, men impresario har mer tidsriktig klang fra tida vi snakker om. Russen fikk selveste Small Faces fra «swinging London» som hovedattraksjon. Stemningen var så stor at politiet avbrøt Small Faces etter et par låter, hvorpå stemningen sank litt. Hovedpoenget her blir imidlertid hvordan Borgen klarte å presse inn sine egne relativt uetablerte favoritter på programmet, Tønsberg-gruppas Enemies, med den lovende vokalisten Jahn Teigen i spissen. Det viktigste må vært å gi nye stemmer en sjanse, mener Borgen.

Til dette russeshowet hadde Barry Matheson selvfølgelig tatt med The Vanguards, som han var manager for, som oppvarmingsband for Small Faces. De trengte kanskje utstyret til the Vanguards også, det var anlegget til The Vanguards som ble brukt under det store Stax-showet i Njårdhallen tidligere det samme året, som vi aldri blir lei av å snakke om. På Stax-seminaret fortalte Vanguards-trommeslager Leif Hemmingsen at han var litt forlegen over standarden på sitt eget trommesett som han lånte bort til Booker T & The MGs, men deres trommis Al Jackson svarte bare, «mann, trommer er trommer».

[ Les også: Barry Matheson hentet popverdenen til Norge  ]

På seminardelen av Bylarm 1968 ble det også viktig å være med på timen som ble kalt «Den ukjente lykkeveien», for å høre om hvorfor Terje Rypdal sluttet i The Vanguards etter suksessen med singlene «Lykkeveien» og «Mot ukjent sted». To utenlandske slagere oversatt til norsk, som appellerte til et bredere publikum enn resten av materialet, og ble de desidert mest populære singlene gruppa ga ut. Innspillingene av disse ble presset gjennom av Arne Bendiksen og Barry Matheson. Gruppa var fornøyd med suksessen – bortsett fra Rypdal, som gikk sin vei, nærmest i protest. Han startet gruppa Dream, med en originalbesetning som fort gikk fra hverandre, og på Bylarm i 1968 kunne Rypdal fortalt om en ny utgave av gruppa, med Arild Andersen, Jan Garbarek og Jon Christensen. Nå var han virkelig på vei mot ukjent sted.

Jeg våkner opp fra denne drømmen, der alt som er beskrevet virkelig skjedde, bortsett fra at det altså ikke var noe Bylarm i 1968. Det som virkelig skjer, er altså at The Vanguards fortsatt er i live for å fortelle om sine bedrifter. Sist jeg var på en sånn ettermiddagsseanse på Popsenteret, satt Trond Graff fra The Pussycats i tre timer og fortalte om gruppas bedrifter. En av snakkisene på Bylarm i 1968 hadde vært sjokket over at The Pussycats var oppløst.

Både Vanguards og Beatniks begynte som såkalte Shadows-band, men fengende, lettfattelige instrumentale gitarlåter. The Beatniks’ første single var «Flickorna i Småland», som kom på Kjell Karlsens platemerke Viking Music i 1962. Da The Beatniks fikk høre en av sine neste singelplater, «Johan på snippen» i 1962, kjente de den ikke helt igjen. Plateselskapet syntes ikke The Beatniks spilte godt nok, og hadde hyret inn Robert Normann for å spille gitar i etterkant. Melodien er bedre kjent i Norge som «Hompetitten», og viser at Beatniks på et tidlig tidspunkt satset folkelig og bredt, med en glidende overgang mellom den gamle og den nye populærmusikken. De ble fort tøffere. De gnistrer på EPen «The Beatniks Fly East» fra 1963. Beatniks spilte heller ikke bare Shadows-musikk. Finjarns komposisjon «Don’t Go Away From Me» er et av de tidligste eksemplene på fengende ny norsk popkunst. Vi kan lure litt på hva Beatniks kunne drevet det til om de hadde fortsatt i dette sporet, for dette er en glemt norsk perle. Fortsatt hadde The Beatles bare så vidt begynt med det samme.

The Vanguards begynte med å gi ut en sprakende gitarversjon av «Eg ser deg utfor gluggjen» i 1963. De rocka også opp Griegs «I dovregubbens hall» lenge før Aunt Mary, ELO, Erasure og alle de andre. Siden de var med videre nesten hele tiåret vil mange hevde at The Vanguards var det store norske 60-tallsbandet. Problemet var at de, som allerede antydet, aldri klarte å bestemme seg for hva de ville. De 59 låtene på samlealbumet «Vanguards spesial» presenterer ei gruppe med mye sjarm, men uten et overordnet mål. Samtidig som de ble et slagerband for et større publikum, spilte de råere rhythm and blues på konserter, og begynte å få et identitetsproblem. Albumet «Phnooole» fra 1966 kommer nærmest til å antyde hva The Vanguards kunne gjort om de hadde funnet en egen stil.

Da Terje Rypdal sluttet ble han altså erstattet av Svein Finjarn fra The Beatniks. Samtidig gikk Beatniks nå inn i en helt ny fase, som New Beatnicks, som ga ut en ordentlig LP, og etter hvert ble kjent som Titanic. Dette er en annen historie, som vi allerede har satt av plass til i forbindelse med en biografi om frontmannen Kjell «Kjaperud» Asperud som kommer neste år. Kjaperud deler forresten ukentlig sine erindringer fra denne gamle popverdenen på Facebook. Hadde det vært Bylarm i 1968 hadde vi nok støtt på Kjaperud både her og der.

Det nye albumet til The Beatniks heter «Here’s To You». Tittelsangen er skrevet av allerede nevnte Eigil Berg fra Morgans, kanskje enda mer kjent fra New Jordal Swingers, og er en hyllest til gitarmusikkens gleder. Et hyggelig gjenhør, et minne om at den norske pophistorien lever videre så lenge noen passer på å ta godt vare på den.