Tidsklemmeren

Unni Wilhelmsen spiller hundre konserter i år, rekker knapt å vaske håret, og savner tid til å snakke med katten. Men å klage på kjøret er å skryte. Føler hun.

Unni Wilhelmsen åpner før jeg rekker å ringe på. Katten Purre piler ut mellom bena hennes. Hun har bare knestrømper og en lang genser. «Jeg kom akkurat inn døra. Men vi kan snakke mens jeg skifter og ordner,» sier hun, mens katten kommer inn igjen og blir med matmor til badet. Wilhelmsen sminker seg. Scenen likner femte episode av TV 2s «Hver gang vi møtes», «Unnis dag», som begynner med en usminket Wilhelmsen, fortsetter med nærbilde mens hun står på badet, før hun går inn til fellesrommet. Der venter Jørn Hoel og Henning Kvitnes med kald rosévin, sider og ostepop. Hoel hadde fått med seg at Wilhelmsen likte ostepop og rosé til frokost en dag på seilbåt i skjærgården mellom konserter på Sørlandet. Det var kjæresten Tore som overrasket henne på bursdagen, med det.

– Fikk Tore ostepop til frokost?

– Nei, han er ikke så glad i det på den tiden av døgnet. Han fikk egg og bacon.

«Unnis dag» begynner med å feire bursdagen til kjæresten. For å være mer presis, begynner feiringen kvelden før. Før da er det fredag 15. juli, i Brønnøysund. Wilhelmsen våkner etter en konsert på Rootsfestivalen. Hun flyr til Bodø, som er den andre av fem flyplasser hun er innom før Molde. I Jo Nesbøs fødeby spiller Di Derre én konsert, som er utsolgt, og som krever en ny konsert, lørdag kveld. Søndag morgen flyr Wilhelmsen til Gardermoen, drar hjem til Voksenlia, setter på en vaskemaskin. Hun kjører til Grefsen, lager bursdagsmiddag til kjæresten, og står opp før kjæresten mandag morgen. Går til Coop, finner egg, bacon, roastbiff. Står i kø bak eldre herre som bruker det som Wilhelmsen opplever som «evigheter på å finne kortet, huske koden, handle.» Under frokosten sender hun SMS til Dagsavisens journalist om at hun kjører fra Grefsen. Så kjører hun den gule motorsykkelen Sussy til Voksenlia, tar ut de nyvaskede klærne og skriver ny SMS: «Det er bare å komme!» Utropstegn på utropstegn. Purre setter seg på do. «Æsj skal du bæsje nå. Å fy fader. Nå kommer det til å lukte litt her.» Wilhelmsen skuffer opp og skyller ned i dass. Purre skvetter unna. Jeg legger opptakeren på hyllen under speilet på badet. Der er det størst sjanse for å fange noe av Wilhelmsen de neste minuttene.

– Jeg er etter skjema med alt om dagen. Men det kjennes kult å få gjort såpass mye, da.

Hun lukker døren inn til et soverom og setter en stol mellom den åpne baderomsdøren, en TV, en sykkel og vegger isolerte og bygde av sko, vesker og kjoler. «Regissørstolen, vær så god!» Regissøren spør: «Et glass rosé?»

– Vin? Ja takk. Det hjelper det.

Sjef

Da Wilhelmsen vant Spellemannspriser for debutalbumet sitt, fikk hun en pangstart. Siden har alt aksellerert, i oppdrag, oppmerksomhet, publikumstall, gjøremål. Da hun sjarmerte hele Norge med sin nære, ærlige og dyktige prestasjon i Hver gang vi møtes, tok det helt av. Fra å være sjef i eget liv og for eget plateselskap og kunstnerskap, henger hun nå etter klokken, og savner rom for seg selv.

– Du virker stresset.

– Jeg kan høre på opptak av meg selv for tiden, og hører at jeg snakker fortere enn jeg opplever. Det frustrerende er ikke at jeg har mye å gjøre, men at jeg må holde det skjult, eller kamuflere det eller normalisere det sånn at det likner hvordan andre har det. Det er en slags skryt i det. Andres tidsklemmer er lettere å forstå. Gamle venner er verst. De kan forlange og insistere, sier hun, og beskriver en form for vegring mot å gå inn på Facebook, om alle henvendelsene hun ikke rekker å få med seg og svare på. Folk som har gitt henne et smykke som hun ikke hadde hatt på seg på neste konsert eller på bilde. Gamle venner som hadde forsøkt å få henne med på en impulsiv overraskelsesfest for noen og maser om definitivt svar.

– Det er vanskelig å få folk til å skjønne hvor travel jeg faktisk er, sier Wilhelmsen, drar ut hårstrikkene og grer håret helt løst. Så sprayer hun gjennom det hele med tørrsjampo. «Jeg burde nå ha vasket håret for en uke siden men jeg rekker det ikke.» Hun fletter ekte hår sammen med extensions i to tykke fletter. De blir bustete på en «bed-hair» - måte; på den liksom-indie-måten som noen bruker timer på å dandere. Dette er ingen villet og prøvet spontanitet. Dette er ekte saker. Hvis Wilhelmsen fikk det som hun ville, hadde hun vært hjemme for dager siden, hadde hatt tid til å snu seg rundt, sitte ned, smitte katten med bedagelighet. Å få bære bare seg selv for en stund, med sine ting, sine låter, sine malerier og tegninger. Hun har vært en bluferdig jente. Men nå står hun foran «regissørstolen» med nakne lår og forteller om begynnelsen, på konserter, da hun prøvde å skifte i private rom: I de blå do-båsene i plast.

– Det ble så mye styr med å holde klærne fra det sølete gulvet. Så nå bryr jeg meg ikke så hardt lenger, sier hun, kaster noen klær inn på et soverom, og lukker døren bak seg.

Løve og løvetann

Wilhelmsen er en overlever. En kjemper, en som klarer seg i en bransje med stor konkurranse. Hun kunne kanskje gjort det stort i USA. Kanskje var hun den første store, norske kvinnelige singer-song-writer i amerikansk tradisjon. Den norske Joni Mitchell. Eller var det Lotti Golden eller Patti Smith. Eller snarere en multikunstner av type Erik Satie, Pedro Carmona-Alvarez, Ketil Bjørnstad, Jørn Simen Øverli: sånne som prøver seg på mange ting og blir flinke til alt. Barneskolen får ikke takken. Den var «urpedagogisk».

– Jeg var uskyldig. Satt hjemme og tegnet, sier Wilhelmsen, som, fra hun er tolv, setter «piano» øverst på ønskelisten. En onkel gir henne en gitar. Gitaren blir stående i et skap på pikerommet. Men Wilhelmsen synger, og tar etter hvert gitaren fram, prøver seg fram. Hun har for små hender for mange grep, og finner opp noen egne grep. Etter hvert blir det hele, egne låter av disse kreasjonene, og derfra opptredener på «åpen mikrofon» på Skillingsborgen. Slik blir den første konserten med henne, alene, til. I salen sitter musikkanmelder Finn Bjelke. Det er han som tipser Ole Evenrud fra plateselskapet Polygram. Evenrud inviterer Wilhelmsen til møte hos selskapet, og tilbyr henne platekontrakt. «Ikke tull,» tenker Wilhelmsen. Hun kjenner statistikken for platekontrakter. De store selskapene får tusen - femten hundre demoer tilsendt hvert år. Her sitter hun, uten å forsøkt, älls, og blir tilbudt kontrakt. Wilhelmsen reiser seg og går. «La meg i det minste sende deg et kontraktsforslag,» roper Evenrud etter henne. En type «american dream» coming true: Wilhelmsen får kontrakt. Debutalbumet vinner Spellemannspriser, spinner rundt på radiostasjonenes a-lister og er den første platen som idol-stjerne Eva Weel Skram kjøper og spiller i filler. «En som brøyter vei for kvinnelige singer-song-writers i Norge,» sier Henning Kvitnes. Debuten «To Whom It May Concern» er ingen one-hit-wonder. Den blir snart fulgt opp av «Definately Me», og så videre: «Back in the blonde» og «Disconnected». At hun er kvalitetsbevisst vises blant annet i valget av produsent. Hun jobber med og hos den kresne musikeren Bugge Wesseltoft. For størst av alt er lyd.

Motsigelser

En kveld Wilhelmsen jobber som rulettcroupier spiller noen «Rumba med Gunn» på jukeboksen. Trettisju ganger. Noen år senere ringer Jo Nesbø til Wilhelmsen. Vil hun bli Di Derres nye gitarist? Tja. Hun har lyst til å spille el-gitar, og kjenner gutta gjennom nesten tjue år i samme bransje og miljø. Låtene kan hun like. Men tør hun ta over avdøde Knut Nesbøs plass?

– Det trigger en sånn greie: Hvis dere er så modige skal jeg være like modig.

– Hvordan rangerer du solokarriere versus Di Derre?

– Jeg ville ikke ha byttet bort solokarrieren med noe. Det er hva jeg lever av, som får meg til å stå opp om morgenen: Det å skape noe selv, fra null: mine egne låter, mine egne tegninger. Men det er også noe godt i at alt blir ordnet for meg. Alt jeg trenger å gjøre er å svare bekreftende på en e-post, om at jeg har mottatt informasjon. Bilene står klare. Ting bæres ombord på flyet for oss.

– En helt grei sommerjobb?

– Ja, vi spiller mest om sommeren. Og noen akustiske konserter om vinteren der Jo får fortelle historiene sine.

Wilhelmsen kan tåle 37 ganger «Rumba med Gunn». Men noe hun har liten tålmodighet med, er arrangører som sier til henne, hvis noe går galt med lyden: «Men kan du ikke bare sette deg og ta det litt akustustisk?»

– De er så utrolig lite villige til å skjønne det når jeg prøver å forklare det. De kan si «Vi kan ikke bruke så mye penger på dette.» Da skulle ikke de ha invitert 550 mennesker. For dette som du har bestilt her fungerer ikke. 200 av disse kommer ikke til å høre noe. De kommer ikke til å tenke at arrangøren gjør en dårlig jobb men at jeg gjør en dårlig jobb. I tre måneder før konserten ringer de meg og skriver e-post om hva jeg vil ha på brødskiva og hvilket type sukkertøy jeg ønsker meg. Det bryr jeg meg ikke noe om. Jeg kan gå på en bensinstasjon og kjøpe meg noe å spise. Men lydsystemer kan vi ikke fikse.

– Savner du at arrangører spør deg om hva som er viktig for deg?

– Jeg savner at de, etter mange år med å ha arrangert konserter, skal skjønne hvor ekstremt viktig det med konserter er, sier Wilhelmsen, hvis kjæreste er lydsjef på Oslo Nye Teater, og med som lydmann på konsertene til Di Derre. Sammen purrer de nå på arrangørene de reiser til, i e-poster og på sms, om PA-systemene: Hva har de og hva vil de bestille.

– Hvis ikke går vi og gruer oss til å komme fram.

Solo, trio, dual

Wilhelmsen bor på tre etasjer med tre balkonger, to katter og studio på kjøkkenet. Hun sover bak et skjermbrett på stuen, og bruker soverommene i øverste etasje til gjesterom, kjolerom, rom for sko og sykkelen hun sjelden rekker å bruke. Det er et maksimalistisk innredet hus av koselig kaos: Her er bilde på bilde, med lyslenker og ornamenterte rammer. Jeg teller minst fem orkideer, to spellemannspriser, og uendeligheter av puter, plysj og farger: fiolett, burgunder, gull, mørkegrønt, mykt og vennlig. Selv trappeløpene, som det finnes tre av, har chest of drawers med duker og pokaler. Wilhelmsen har alltid hatt dyr også: muser, en ufrivillig rotte, og en papegøye og andre fugler. Det var før hun lærte at fugler ikke har det bra i bur.

– Du framstår som en fri person.

– Hva mener du med fri? (Kort pause). I forhold til arbeidet mitt er jeg fri. Men jeg er preget av en sånn helt ekstrem dualisme. I alt jeg gjør. Noen ganger, hvis jeg ser en dokumentar om en massemorder, så kan jeg, uten at jeg forsvarer det de gjør, forstå at de har gjort det de gjorde. Jeg kan også, nei det kan jeg ikke, jo det kan jeg; forsvare de som velger å ta livet av seg. Jeg kan skjønne den ensomheten som lå til grunn for at de gjorde det de gjorde.

Hennes egne følelser er kontekstuelle. Wilhelmsen er B-menneske, men står opp tidlig hvis hun må. Hun bruker ikke penger på merke- eller luksusartikler, men «kan kjøpe sju par billige sko fra Kina. Jeg er både hissig og tålmodig,» sier hun, med trykk på óg.

– Jeg liker ikke hype, og synes det er rart at folk kjøper dyr design fordi de har blitt fortalt at det er fint, men som selv ikke vet hvorfor det er pent, sier Wilhelmsen, hvis sko absolutt er fine å se på, men ikke alltid er egnet til å gå i. Hun går ikke av veien for å kjøpe sko som bare er til pynt. Jo høyere og mer spektakulære, jo bedre gjør de seg på bilder. Et eksempel er et par ekstremt røde, ekstremt høye støvletter med kapper og sorte knapper som tåler nærbilde, men som er synlige på hundrevis av meter. Etter ti timers bruk må de til skomaker.

Internasjonal

17. mai i år sitter Unni Wilhelmsen på takterrassen til TV 2, i en fargerik, flagrende og unorsk kjole kjøpt ved T-banestasjonen Grønland. Eva Weel Skram og hun, forteller om sine måter å feire 17. mai på. Skram er blant disse jentene som Wilhelmsen har blitt venninner med. «Jeg har skapt min egen jentegjeng,» forteller Wilhelmsen, som nå også har en trio sammen med venninner. «Jeg var sent ute med sosialisering, men tenkte: Min tid er ikke nå. Det kommer bedre tider.»

På Foss videregående får hun en god venninne i religionslæreren som viser Bladerunner, og som stiller etiske spørsmål heller enn å gi lekser i å pugge profeter. Mens Wilhelmsen spiller inn førsteplata ringer læreren og forteller hvilken kjole Wilhelmsen skal ha på seg på TV. Wilhelmsen drar til butikken, skjønner straks hvilken læreren mener, og kjøper kjolen som er på omslaget til debutalbumet, og utstilt på Rockheim.

Ærlig talt

En scene i hovedstaden: Wilhelmsen teller 100 publikummere flere enn vanlig, og spør: «Hvor mange av dere var på konsert med meg før Hver Gang Vi Møtes?» Det er ikke så mange. «TV-slaver!» sier Wilhelmsen. Latter i salen. Så spiller hun. Han som sitter ved siden av meg sier: Hun virker mye mer sårbar enn jeg trodde. «To be honest, I’d rather be home alone with my guitars, my piano and my songs without anyone hearing me, even if I make my living as a professional solo concert artist,» skriver Wilhelmsen på nettsiden sin etter HGVM.

– Det hjelper å være på TV eller ha et intervju i VG. Men jeg vil ikke at det skal være sånn. Folk skal komme til konsert for musikken. Når de ikke har lest om meg i avisen så er det som at jeg ikke har gjort noe, som at det ikke har skjedd. Det irriterer meg. Men jeg gir ingen skylda for det. Det er bare sånn.

Så koker suppen. Kjøkkenet lukter tomater, krydder, olje, og har et langt bord med putekledte benker. Katten stiller seg mellom Wilhelmsen og den bærbare maskinen min, men tråkker ikke på maskinen. «Hun har lært å ikke tråkke på Mac,» sier Wilhelmsen. Wilhelmsen kunne hatt hund, hvis hun var oftere hjemme. Selv om hunder kan være litt passiv-aggressive.

– Hunder viser at de har lyst på maten din. Men de er for lydige til å ta den. Hvis de er sjefen og tar maten blir det enda rarere.

Wilhelmsen setter suppeskåler på bordet. Purre skjønner at mor blir en stund, og maler; purr, purr, purr.

Wilhelmsen og jeg bor vegg i vegg, men ikke nærmere enn at jeg kan skrive denne saken. Vi er nesten aldri hjemme samtidig. Dessuten «kan man liksom spørre Unni om hva som helst. Hu tåler det meste.» Ja, sånn kan man få seg til å tenke, om overlevere.

– Er du et følelsesmenneske?

– Herregud, ja. Også her kommer dualismen inn. Jeg er praktisk anlagt og løsningsorientert og legger følelsene vekk når jeg må. Jeg har blitt følelsesløs på noen ting. Da jeg var liten gledet jeg meg over sånt som bursdager. Nå kjenner jeg sterkere på følelser som bekymring, pessimisme, stress, skepsis. Jeg gleder meg sjelden, men er takknemlig eller lettet.

– Har du det bra?

– Jeg tok noen viktige valg i 2003 da jeg lagde mitt eget plateselskap og selv tok regnskap, logistikk, korrespondanse. For hver konsert sender jeg mellom sju og tjue e-poster om flytider og liknende. Gang det med hundre!

– Mer vin, du kan kanskje sove litt i bilen til Brummundal?

– Mer vin. Men jeg skal ikke sove i bilen. Jeg er ikke som Ravi (Ivar Johansen, red. anm). Han kan slå av hvor som helst, også når det er folk der.

Telefonen piper for n’te gang. Nå svarer Wilhelmsen. Det er jo taxien. Hun drar til Maxitaxien i byen, og fortsetter praten der, med Di Derre; tar på seg flosshatten, tenner lyslenken, og spiller for Prøysenfestivalen. Det skal gå fem dager før neste gang jeg hører lyder av Wilhelmsen gjennom veggen. Sommerlydene hennes er ikke bare sjeldnere. De er hardere. Mens vinterlyden er av lav musikk, behagelige øvelyder, lerkestemme, er sommerlyden klakking av høye hæler i trappene. Dump av en koffert mot tregulv, snakking med katten, med en taxi, og så tralling fra en trillekoffert på vei opp bakken til postkassestativet.