Thomas Dybdahl: De ni uovervinnelige

5

Thomas Dybdahl

«All These Things»

Petroleum

Han har tillatt seg et par sidespor, men med «All These Things» er Thomas Dybdahl tilbake med nytt album idet kalenderen viser oktober, selv om det på ingen måte er en fortsettelse av hans berømmelige oktobertrilogi. Rent overflatemessig har «All These Things» fått et duggfall av høstlig melankoli, et menneskelig ett sådan som peker mot den introverte følelsen av å stå foran høsten slik Dybdahl nå gjør sånn omtrent midt i livet. Han synger om en «wake up call», om tidligere minner av å være «red-lined drunken» natta lang, om følelsen av å stå i det berømmelige veikrysset og spørre seg selv om han er rede for det som kommer. Det er sanger om å stå midt i livet, men tematikken kan like gjerne overføres på en verden som står på randen av usikkerhet og mismot.

Mellom rillene ligger tyngre lag av forblåst varme, av urbane ekkoer og historiske melodilinjer som ivaretas av et akkompagnement som har storhetens sus over seg. Om hans forrige album åpnet seg mot himmelen, og for den saks skyld inn mot den klassiske filmens verden, er han nå der hvor filmdrømmene skapes, der hvor de brede og lumre gatene og den trykkende feberen kjennetegner byen der lysene brenner altfor sterkt. «All These Things» er på alle vis Thomas Dybdahls Los Angeles-plate, et ekko av David Crosby og bønnen om en livline underveis, som en understrekning av hvordan byens og musikkhistoriens mytologi omslutter han som et endetidstegn, slik han beskriver det i nettopp låten «Lifeline»:

«These feel like end times/ I’m seeing strange signs/ We’ve crossed hard lines and we ain’t never crossing back»

Igjen kan det være midtlivsrefleksjoner, men byen Dybdahl har valgt som utgangspunkt for innspillingen ligger åpent i dagen. En kontrastenes by som produsent Larry Klein spenner opp i et lydbilde som spiller rått på den organiske lyden av gamle menns instrumenter. Få kjenner disse så godt som Klein, som også tidligere har hatt stor betydning for Dybdahls utvikling. Musiker- og produsentlegenden Klein var sin tid var gift med – og produserte de største øyeblikkene for – Joni Mitchell, og har jobbet med Madeleine Peyroux, Melody Gardot og Herbie Hancock for å nevne noen. Han skal sikkert også ha mye av æren for at Dybdahl kunne plukke på øverste hylle blant musikerne som har definert lyden av den fineste amerikanske poprocken som er, ikke minst i L.A., som gitarlegenden Dean Parks som er mest kjent for arbeidet med Steely Dan og Michael Jackson, eller James Gadson, en av de mest brukte studiomusikerne i USA og som har en merittliste innen soul og rythm’n’blues som er tilnærmet like lang som Motown-katalogen. La oss nøye oss med å nevne Marvin Gaye, Bill Withers og The Temptations. Dette er åpenbart musikere Dybdahl fant tonen med i løpet av de tre maratondagene og ni låtene som bygde albumet «All These Things».

Førstesporet og tittelkuttet cruiser skurrende kontrollert langs Highway 1 og setter med den dystopiske teksten stemningen for resten av albumet. Det blir nesten for mye når det legges inn en «Riders On The Storm»-dryppende trille på slutten, før «Can I Have It All» peker tvetydig mot Little Feat uten at låten mister den «smoothe» følelsen av Steely Dan-fernissen som ligger over store deler av platen, der distinkte refrenger og brå tekstkast formidles med en vokal som ofte ligger så tett på øret at du kan sanse pusten.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Nevnte «Lifeline» er en episk Dybdahl-låt som sammen med den seige og stille «What You Came For» står som høydepunkter på en plate som i lengde er mer økonomisk enn i bredde. Men også denne gangen har han funnet plass til å invitere en gjest, og resultatet er «When I Go» som er en duett skrevet og sunget sammen med Lera Lynn, Nashville- og «True Detective»-artisten som korer på andre spor og som i eget virke ikke ligger så langt unna Dybdahl i uttrykk om man stripper bort de mest åpenbare countrytaktene. «When I Go» er en klassisk god duett, men derfor antakelig den mest forglemmelige på en plate der Dybdahl på alle vis fungerer best når han definerer visjonene på egen hånd. Gjennomgående er spill og akkompagnement prikkfritt, kanskje i ypperste laget i de øyeblikkene man skulle ønske at helheten fikk noe mer motstand, men samtidig er dette klasse fra øverste hylle. Hør bare på gitaren til Dean Parks på «All These Thinghs», en manifestasjon av substansielt håndverk. Dybdahl balanserer for øvrig med en variasjon innenfor rammen som overrasker og kontrasterer. Som når han på nesten beskjedent, men personlig vis, lar den pustende pianotrillen «Stupid Heart» avslutte albumet. Den er nærmest en pastisj over Hollywood-historiens mange smule musikalballader, sunget og spilt på en måte som om «When You Look Upon A Star» ble vrengt med baksiden ut og alt som sto igjen er dulgte små drømmer. Sånn sett en perfekt, men tilvenningsnødvendig avslutning på et låtknippe som er nærmere skumringen og de litterære fallittene i buksidens Los Angeles enn de glitrende fasadene som lokker til seg stadig nye horder av drømmere.